Marion-chan

Hva høres mest interessant ut?

2012-01-24T04:45:00.000-08:00

Konnichiwa. Hva ønsker dere at jeg skal blogge om først?

- Den typiske japanske familien
- Besøk til varme kilder
- Japanske klær
- Andre forslag?

Kjør på.

VIP eller ikke VIP, det er spørsmålet!

2012-01-23T04:07:00.000-08:00

Eh, ja. Jeg skal offisielt på SORACON! Den 11.Februar. Jeg har faktisk klart å dra med meg diverse folk, til tross for at ingen planla å joine i utgangspunktet. Og nå gjenstår bare spørsmålet om jeg skal gidde å kjøpe vipbilett eller la være, og spare penger? Jeg vil egentlig litt veldig ha VIP, for jeg vet at cosplayet mitt har kort skjørt og strømper.... Så det hadde vært fint med vip, for da kommer man inn hvertfall en time før... Men hvis jeg ikke kjøper vip, må jeg stå i den lange køa ute, noe som egentlig er litt morsomt, fordi folk alltid kommer bort til deg og skravler masse med deg i køa, og da får man se masssssse fine folk...

Jajaj, jeg får tenke litt. Og se på værmeldingen for februar!

Uansett, er det noen av mine lesere som skal på Soracon? Ser jeg dere der? Uansett, da skal dere få en smakebit på hvem jeg skal cosplaye;

Dette er da Louise. Søk Zero no Tsukaima om dere ikke kjenner til henne fra før av.

Uansett, jeg falt litt for henne som karakter (greit, hun er slem, men likevel...). Så jeg kaster meg på, og ordner. Men som man kanskje ser, kan det bli et særdeles kaldt cosplay å vente ute i...

Så, skal du på soracon? Jeg syns du skal.

Cosplay da? Hvem skal du cosplaye?

Bleh!

2012-01-19T13:16:00.000-08:00

Ja, i dag måtte jeg gjøre noe kjedelig. Ta ut søppelet. Eller altså, jeg måtte ikke, det var ingen andre enn min selvbevissthet som tvang meg. Da alternativet var.... Ekkelt. Så jeg tok ut søppelet.

Og det fikk meg til å tenke på at jeg burde blogge om søppel. I Japan altså, ikke alt som befinner seg i søppelbøttene mine. For i Japan skjønner dere, er ikke søppel bare-bare. Jeg har faktisk vært ganske frustrert over dette i flere tilfeller.

Fordi: En eller annen japansk person (sikkert en statsminister eller keiser eller noe liknende), fant ut og bestemte at siden det er så mange folk der, må de lage et skikkelig system, både for å ha kontrollerte mengder søppel, og for å kildesortere, slik at forurensningen blir minimal (i forhold til folkene).

I Japan har de nemlig ikke slike ekle, brune dunker som man kaster matsøppel i, og heller ikke slike svære konteinere, eller glassamlere. Nei. I stedet har hvert eneste nabolag en slags grop i bakken, eller en krok, eller noe som ser ut som et fotballmål, alle med nett over, hvor alt søppelet skal legges ut, slik at søppelmennene kan plukke det opp der. Og det slutter ikke her!

Hver eneste ukedag har egne søppeltyper som blir plukket opp. Ja. Hvilke dager det blir plukket opp hva, varrierer helt fra nabolag til nabolag. Joda, greit nok, man kan jo slenge ut hvasomhelst hvilkensomhelst dag, men da lover jeg deg en ting, du blir garrantert upopulær der du bor/oppholder deg!

Så, for å lage et lite system i det: Japanerene har hovedsakelig delt det inn i moeru gomi (brennbart søppel) og i moenai gomi (ikke brennbart søppel). Men i senere tid har de også blitt nøyere på dette. Da jeg bodde i leilighet sammen med den siste vertsfamilien min, var det spesielle dager for spesielle typer papir også.

La oss ta et eksempel: På mandag skal matavfall ut. På tirsdag skal gamle aviser, blader og bøker legges ut. På onsdag skal glass og aluminium legges ut (helst i separate hauger, men dette gjelder ikke i alle nabolag). På torsdag skal melkekartonger (som er skyllet, tørket og klipt opp i ett pappstykke), gamle pappesker og alt annet ark og papig legges ut. På fredag skal alt plastavfall ut. Og slik fortsetter det. Noen steder skal flere ting ut samtidig, og noen ting blir hentet med to ukers mellomrom. Og på de aller fleste steder, er det slik at dersom du samler opp gamle aviser og magasiner til hauger, kan du faktisk bytte det mot dopapir, helt gratis. Kleint? Eller smart?

Så skal jeg fortelle om enda en smart, liten ting. Stort sett en gang hver uke (Eller når du ringer dem), kommer en pickup kjørende rundt i nabolaget. Disse kjører med en rar musikk og roper ut via speaker, at nå kan du komme ut med alt som er forstort til å bli med som vanlig søppel. På den måten blir du kvitt gamle tv-apparater, sofaer, bord, ja alt av møbler og ditt og datt. Nice?
Disse kalles forresten "chirigami-koukan".

Jeg holdte på å gå på veggen ved flere anledninger i Japan, nettopp pga dette. En skulle ikke tro at det skulle være så utrolig vanskelig å kaste søppelet etter seg, men jeg opplevde flere ganger at jeg måtte spørre hvor og hvordan jeg skulle kaste mitt eget søppel. Ganske flaut, men heldigvis blir det jo en vane etterhvert. Helt til jeg dro dit på ferie igjen. Og ble helt satt ut, da jeg måtte begynne å vaske plastikk som hadde lugget inntil godteri før jeg kastet det. Alt for ikke å tiltrekke insekter. Uah. Men uansett, jeg har aldri i hele mitt liv sett et sted som er så rent og fritt for søppel som det Japan er, så noe må de jo gjøre riktig. Yay for sortering!

Og bare fordi jeg ikke har noe bilde av en japansk søppelkasse, så får dere purikura! Av meg og Mika<3

Dukker.

2012-01-17T05:52:00.000-08:00

I dag skal jeg ta for meg dukker, og jeg er sikker på at du antagelig sitter inne med en tanke som "Hæ, dukker? I alle dager...?" Men etter å ha lest dette innlegget, kan det hende du ikke bare skjønner hvorfor jeg blogget om det, men også at dukker er noe helt spesielt i japansk kultur.

Grunnen til at jeg kommer innom dette med dukker, er vel mye fordi jeg nå offisielt har klart å ta billappen, og står fritt til å bruke pengene mine på nøyaktig det jeg vil, og ikke kjøretimer og denslags no more. Så, en av de første tingene jeg da bestemte meg for å kjøpe, var stuff til min BJD. For dem som ikke vet hva det vil si; BJD er forkortelse for Ball-Jointed Doll. Også kalt dollfie. Men jeg foretrekker BJD. Det er da en helt spesiell type dukke, som er laget av en spesiel type plast, for ikke å snakke om at den har kuleledd. Den er en del av asiatisk og da spesielt japansk kultur. Du har den typen som ser utrolig menneskelig ut, og du har dem som er veldig inspirert av anime. Min BJD har vært sammen med meg siden 2009, og var også med meg til Japan. Når jeg har fortalt om dette til venner og bekjente, har de ofte hevet et øyenbryn og sammenlignet det med å leke med barbie, slik som da vi var små (om dere da lekte med Barbie). Vel, du kan jo sikkert sammenligne det, men mer enn å leke med dem, så vil jeg påstå at de er samleobjekter. Og det er ikke akkurat billig. Men uansett, jeg er facsinert av disse, jeg syns de er kjempesøte!

Her er et utrolig godt eksempel på slike dukker. Her i cosplay fra Rozen Maiden. Ingen av dukkene tilhører meg, men jeg håper jeg kanskje får en tilsvarende samling.

Uansett, tilbake til dette med dukker og Japan. I Japan har de en gammel tro, en slags myte, kan vi vel kalle det, om at dukker nærmest er tomme skall som sjeler bosetter seg i. De som har lest bloggen og fulgt med siden jeg var der, har vel fått med seg den høytiden de kaller Hina Matsuri. Oversatt betyr det noe som Dukke-festival eller Girls day. Kvinnedagen. Altså 3. Mars. Da settes det opp et stativ med dukker (det ligner på en trapp), og alle har hver sin betydning. Jeg orker ikke å gå helt inn på det nå, ettersom det er fantastisk mye å skrive og jeg er lat, men dere kan lese alt om det på wikipedia! Enjoy.

Her er et helt oppsett med dukkene og stativet til Hina Matsuri.

Uansett trodde man at dukkene holdt på sjeler, og slik har det holdt seg i ganske mange år. Det er tilogmed en spesiell type dukke som alltid dukker opp i skumle settinger rundt om i Japan, både via anime, film og diverse.

Vet ikke med dere, men jeg syns ikke den ser skummel ut.

Det er også viden kjent at i enkelte tilfeller har japanske nerder (og da mener jeg ikke nerd som i flink med data, men nerd som i at man har null social skills, og... Jepp.) lever sammen med dukker i full menneskelig størrelse. Og kler på dem, og behandler dem som kjærestene sine. Fint tiltak hvis du er elendig med ekte mennesker, men still, creepy om du spør meg. I Japan finner du også de rareste hotellene, hvor du kan leie en dukke og et rom (med et klesskap fullt av klær til dukken) dersom du ikke kjøper din egen, og der kan du gjøre akkurat hva du vil med dukken for så lenge du leier rommet. Greit, Japan byr på mye awesome, men også ganske mye utrolig rart.

Dukkene fungerer både som lykkebringere, ulykkesbringere, dødsvarsel... Alt mulig. Japanske unger vil ofte henge opp dukker laget av papir utenfor vinduene for å be om fint vær neste dag.

Du hadde vel kanskje vært litt snillere mot Barbiedukkene dine du også, dersom du trodde de hadde sjeler?

Og folka, nok en gang; Har du spørsmål? Still dem!

Soving i Japan!

2012-01-09T03:32:00.000-08:00

Soving? Ja, faktisk soving. Man skulle tro at noe så normalt og grunnleggende som soving, det er likt overalt. Vel, selve sovingen er. Men hva du sover i og hvor er ikke nødvendigvis like standar.

Nå skal jeg introdusere tatami-matter. Dette er da matter laget av strå, som skal ligge på gulvet. Det er veldig tradisjonelt i Japan, og de aller fleste hus i Japan den dag i dag, har et lite området som er dekket av tatami-matter. Dette er mer behagelig å sitte på enn gulv. Det blir også brukt spesielt til å sove på.

Tatami!

Nå skal jeg introdusere futon. Som da er en tynn madrass. Hvis du selv har en helt vanlig madrass, må du dele den hvertfall i to. Futonen jeg hadde i Japan var ikke tykkere enn dyna mi. Den er helt fleksibel, i motsetning til vanlige madrasser (slik vi kjenner dem). Disse legges ut over tatamimattene, sammen med dyne og pute, og slik sover man. Ja, det er hardere enn man er vandt til (dersom du ikke sover mye i telt altså), men tatami-mattene gjør det mykere enn å sove rett på hardt gulv. Det er også varmere med mattene under seg også, så ikke mye gulvkaldt.

Futon!

Futon blir hovedsaklig brukt i små hus, der rommene også er små. Da gjør man det så enkelt at når man står opp, bretter man sammen futonen, og legger den inn i et skap med skyvedører (lagd av papir, kalt oshiire på japansk) spesielt laget til å oppbevare futoner i. Det anbefalles å legge futonen øverst i skapet av hensyn til fuktighet. Dessuten skal man visst lufte den regelmessig (det har sikkert noe for seg, annet enn at den lukter godt etterpå), så så fort det er en solskinnsdag i Japan, kan du garantert se futoner henge ut over verandaer, murer, i bakgårder, ja selv over sykler, for at de skal bli luftet. Sjarmerende egentlig. Og bare slik at dere husker det om dere noen sinne drar til Japan og fakisk skal sove på en futon, så sies det at det betyr ulykke å sove med hode i retning Nord, for det er på den måten døde mennesker blir lagt der. Før de skal kremeres.

Ojigi!

2012-01-06T09:15:00.000-08:00

Bukking, nettopp som hilsen. Da jeg først kom til Japan, ble jeg overrasket over hvor mange som ønsket å "riste hender" med meg for å hilse. Jeg hadde forventet meg bukking! Men ganske snart viste det seg at ingen egentlig var særlig vandt med dette som en form for hilsen, og at de kun gjorde det for å få en smak av europeisk skikk. På tross av gode intensjoner, ble jeg fort ganske lei slappe håndtrykk, som å leie en kjøkkenklut eller død fisk. Så jeg sørget i det minste for å ha et fast håndtrykk, som jeg faktisk er stolt av den dag i dag. Og jeg håper jeg klarte å lære noen av dem hvordan et skikkelig håndtrykk skal gjennomføres! Hahah.

Just sayin, jeg er et talent i paint.

Uansett, dette med bukking. Det er utbredt over store deler av Asia, og brukes daglig. Hos oss er ikke håndtrykk så viktig lengre, det er hovedsaklig en halvpinlig affære mange lurer på om de faktisk skal gjennomføre eller ikke når de møter nye folk, eller i buisness. Hahah. Greit, kanskje det bare er jeg som føler det er halvpinlig. Bukking derimot, det er seriøst. Du har flere forskjellige måter å bukke på, og alle har forskjellig betydning.

Hvordan bukke? Underkroppen skal være rett, og man bøyer seg fra midjen og "lener" overkroppen fremover, sånn man forventer at en butler skal gjøre. Mannfolka har armene ned langs sidene, mens damene krysser dem foran seg, eller holder dem inntil hverandre, over lårene-ish. Jo lengre du holder deg bøyd, jo mer intensitet og respekt viser du. Du kan hovedsaklig dele bukkingen inn i tre kategorier; Uformelt, formelt og veldig formelt.

Kvinnebukk, se hvordan jeg har hendene mine.

Mannebukk, se på hendene, hvordan de ligger langs sidene mine.

Uformelt: Du bukker lett, uten å bøye deg langt frem. Du kan tilogmed bare bøye hodet såvidt,
slik at motparten oppfatter dette. Og dette bør du kun bruke til venner. Eller familie.

Formelt: Du lener deg bra frem, men det skal ikke føles veldig stivt eller ubehagelig. Tenk på butleren igjen. Og du holder deg bøyd litt lenger enn uformelt.

Et eksepmel på formell bukking.

Veldig formelt: Du bøyer deg langt ned, og holder det lengre enn formelt. Da blir du oppfattet respektfullt.

Dette er veldig formell bukking, men du kan også bukke dypere, for all del..

I noen situasjoner kommer man over sittende bukking, som kun blir brukt i høyst formelle situasjoner. Eller i teseremonier. Altså ikke noe du kommer til å støte på ofte. Men det kan hende man opplever at noen servitører gjør det for deg om du drar på fine resturanter!

Liggende bukk.

Bukking er faktisk ganske praktisk! Ettersom du kan bruke det til både Hei, Hade, Takk, Unnskyld.... Smart?

Da jeg løp rundt som japse på skolen min, måtte vi alltid bukke for lærerene våre, og komme med en formel hilsen avhengi av tidspunktet på dagen. Utrolig hvor fort det blir en vane.

Og, til ære for alle mine lesere, har jeg på meg utrolig vakre klær. Dagens outfit består av en stripete genser (som jeg ikke vet hvor er ifra, siden jeg alltid klipper av lappene) og min japanske gymbukse.

Ops...

2011-12-30T05:13:00.000-08:00

Eheheheh, jeg vet jeg er litt teit. Jeg skulle egentlig blogge om turen min, men gjett hva? Jeg utsatte det. Og utsatte det litt til. Og enda en gang. Så glemte man det. ><

Også planla jeg å begynne å blogge igjen, men livet mitt har ikke akkurat vært veldig interessant i det siste (da snakker vi om hele dette halvåret), siden det bare har vært jobb, jobb og mer jobb. For ikke å snakke om håpløse forsøk på å ta billappen. Men hey, nå er den kanskje snart forhåpentligvis i boks den også.

Uansett, siden livet mitt ikke er så spennende for øyeblikket, hva sier folk til å få funny og annerledes info om Japan? Der jeg forteller om ting de har og ikke har i Japan, tradisjoner, hjem, vaner, alt slikt som man garantert støter på og tenker over om man faktisk drar dit! Det høres mye mer morsomt ut enn jobb, soving, spising... Skal vi bli enige om det?

Oslo

2011-09-01T10:50:00.000-07:00

Blir soveplassen min i natt. Søstern åpnet leiligheten sin for meg, og akkurat for øyeblikket har vi inntatt en lettere middag. Flere som støtter forslaget om en tur før x-antall timer i fly? Så blir det veldig tidlig seng, og veldig tidlig opp i morgen. Altså, ut fra oslo sentrum innen 5 på morgenen! Hah....

Så satser vi på oppdatering så fort jeg får nett igjen, ne?

Wakuwaku suru.

2011-09-01T02:30:00.000-07:00

Som er det japanske ordet for spenning, sommerfulger i magen, alt det der. Akkurat den følelsen jeg sitter med nå. Greit, ikke mye som skjer i dag, skal bare inn til Oslo liksom. Men det er jo begynnelsen på turen, og det er bedre enn å sitte her og vente på at ting skal skje! (og på at ds'en min skal bli ferdigladet...)

Og forresten! I Oslo kommer jeg til å svinge innom Outland, og skaffe meg bilett til Coscon! Flere som skal dit? :D Bestemte meg så fort jeg fant ut at jeg var hjemme fra Japan igjen til datoen, og da er det jo ikke noe i veien for å dra? Cosplayet mitt kommer jeg fortsatt til å være litt hemmelig med hensyn til!! Hvis jeg ikke passer til karakteren jeg vil cosplaye, så er det jo ikke noe vits. That's how serious I am! Neida. Uansett, så er det fint å ha biletten i hånda! Så kan det jo hende jeg finner en manga eller to til å underholde meg med på flyplassen/flyet/hvorsomhelst!

Haff. Nå burde jeg egentlig tørke håret mitt... Og dytte de siste tingene i kofferten. Pluss dobbeltsjekke at alt er med! Og dobbeltsjekke flyet på internett. Nemlig spådd en tyfoon over Japan dagen jeg lander, eheheheh. Så greit å være på den sikre siden...

I dag, Oslo. I morgen, JAPAN!

Japan once again!

2011-08-31T02:38:00.000-07:00

Ja! I februar-ish, kjøpte jeg en flybilett til Japan til omtrent 8.000 kroner. Tur/retur.
Og nå har jeg straks bruk for den! For på fredag morgen kl. 07:55 letter flyet mitt med kurs for London, hvor jeg har en mellomlanding på 4 timer, så er det opp igjen, og denne gangen med kurs for Tokyo!!! Kyah. De siste dagene har gått med til å lage scrapbook med meg, min familie, og masse norske ting, som ski og snø osv...

Koffert har jeg også funnet frem! En annen enn den jeg brukte sist, ettersom den er helt ødelagt (ikke fordi jeg reiste med 26 kilo hjemover sist og fordi rammene bøyde seg da den ble løftet o.l.). Den blir ikke full på veien til, men forhåpentligvis ganske full hjemmover! Har med meg pakker til venner der nede, noen klesskift og masse undertøy, og så skaffer jeg resten der nede!

Denne gangen skal jeg ikke bo hos noen vertsfamiliene mine, ettersom jeg kom litt skjevt ut med dem. Bortsett fra familie nr. 2, kjempesøte mennesker! Jeg skal bo hos Mika, min beste venninne der nede, og familien hennes ønsker meg velkommen. Så ikke se bort i fra at det blir litt aktivitet på denne bloggen de neste to ukene!!!

Japansk?

2011-07-13T15:42:00.000-07:00

Til alle dere som lurte på hvor jeg startet med å lære meg japansk før jeg dro;
Jeg brukte internett! Jepp! Interwebzen er kjempefin.

Jeg brukte sider som
-stepupnihongo.com, som du må betale litt på, men det er en superfin side som er lett å bruke men gir deg MASSE, både i form av tester, og mer til! Du får tilogmed hjelp til å finne ut hvilket nivå du ligger på.

-Japanesepod101.com er en annen en. Den er pratisk, fordi du lærer mye om forskjellige emner, men ikke så fin når du vil lære å skrive. Dessuten er siden relativt rotete. Men det er mange gratis videoer og lydopptak du kan lære mye av, og du kan betale en liten sum for å få tilgang til alt det andre.

Ellers er youtube også greit! :D

Anime!

2011-07-07T14:37:00.000-07:00

Jah, jeg anbefaller anime igjen! Jeg har en favorittside der jeg ser nesten all anime online, www.animeseason.com (haha, det ironiske er at da en kompis, Sondre, ga linken til meg, likte jeg ikke siden. Nå er den favoritten min...). Den har relativt mange brukere/seere eller hva jeg nå skal kalle det, og derfor får man et ganske godt bilde av hvilke animeer som er bra og ikke ut i fra hvordan folk stemmer på seriene. Jeg gikk inn på topp 50-lista der, og bare surfet igjennom, og fant noe jeg ville se første episoden på... Og det ble fort til flere!!!

Orginalnavn: Ao no exorcist
Engelsk tittel: The exorcist of blue/The blue exorcist
Sjanger: Action, Adventure, Comedy, Demons, Fantasy, Shounen.

Foreløpig er 12 episoder ute, og den pågår fortsatt.

Historien ligger til nåtiden, og handler om Okumura Rin, som er satans uekte sønn. Altså, fyren er halvt demon. Etter at satan i et tilfelle prøver å dra med seg Rin til helvete, bestemmer Rin seg for å joine en skole som spesialiserer seg på å utrydde demoner, eller i allefall holde kontroll på dem.

Kjempespennende anime, og jeg kan virkelig ikke si noe særlig uten å spoile. Den fikk meg hekta med en gang, plutselig hadde jeg bare sett alle episodene. Det som er fancy, er at til å begynne med så fikk jeg følelsen av at denne animeen kom jeg til å bli lei og trist av, fordi den virket så trist og dyster. Men hahah, den er søt, morsom og spennende på engang, uten å la den bli så dyster som den kunne ha blitt. Jeg har allerede snufset av den, noe som er et klart tegn på at den er bra, ifølge Marion-faktor. Haha. BRA!!

Cantarella

2011-07-06T14:52:00.000-07:00

Whaaa, det er en utrolig fin sang fra Vocaloid med en awesome musikkvideo. Jeg ønsker virkelig å cosplaye derfra nestegang, så hold utkikk, kanskje jeg begynner å sy...?

Musikkvideoen er her!

Desucon 6!

2011-07-06T14:35:00.000-07:00

-Puh!- Etter en intens uke så kan jeg omsider skrive om desucon, føler jeg. Desucon, som jeg mener jeg har nevnt tidligere, er jo en anime/manga/Japan convention hovedsaklig, men de senere årene har de også fokusert på action, spill og filmer. Opplegget strekker seg over to dager, og det pleier årlig å være rundt 5000 pluss minus der.

Jeg, Therese og Christina dro inn til Oslo fredagen, og romsterte rundt der, og bosatte oss i leiligheten til søsteren. Lørdagen stod vi opp og fikset cosplayene våre ganske tidlig, ettersom sminke, klær og parykker tar tid!

Vi bestemte oss for å cosplaye i gruppe alle dagene (altså flere stykker fra samme greia), og vi valgte Vocaloid første dagen. Cosplayene er hentet fra musikkvideoen "Madness of Duke Venomania", som jeg har blogget om tidligere.

Jeg stilte som Miku, frøknen med turkise musefletter. Christina var Gumi, med kort, grønt hår, og Therese stile som Gakupo, mannen i lilla!

Alle tre i helfigur!

Meg og Gumi.

Også er det de fiiiiine facebook bildene da, hvor Therese trenger støtte når hun tar av seg støvlettene!

Og her stiller vi fra Vampire Knight, med Christina som Ruka, meg i midten som Yuuki, og Therese som Kaname.

Helgen var utrolig kul! Jeg så utrolig mye kule folk, og fine folk, bra cosplay og dårlig cosplay. Men gjevnt over, GØY! Man ser virkelig ikke så mange bra animefans og Japanentusiaster samlet på ett sted i Norge altså... Jeg må dessuten innrømme at jeg forelsket meg i en liten, søt Rin fra Vocaloid, Daughter of Evil, jeg ville bare ha henne med meg hjem... Hahahah.

Hurrrrrah

2011-06-18T05:14:00.000-07:00

Folka! Jeg overlevde! Jeg bestod sosiologi eksamen med "en solid 4'er", som var sensorens tilbakemelding. Og det var med et illsint tilfelle av streptokokker i halsen. Ja, jeg er veldig stolt. Så, i motsetning til de som stakk av og faila med å fullføre året på mesna, er jeg ferdig på skikkelig vis!

Ja, jeg skal ikke lyve. Det har vært et hardt år på mange måter, samtidig ikke. Hardt som i at det var merkelig å komme tilbake fra Japan, og så kun ha noen uker ferie, før man begynte på dette året. Det var sprøtt å plutselig skulle tilbake i det norske systemet, og samtidig som det var mye å gjøre, var det lettere enn i Japan, for her forstod jeg alt. Samtidig har jeg jo jobbet, og jeg tror det er det som har gjort året mitt slitsomt. Men hey, jeg har fullført. Året har vært mer kjedelig enn hardt, og mitt gledens budskap er, jeg skal ALDRI tilbake til Mesna Vgs!!!!!!!

Og så tilbake til streptokokkerene. De trives kjempegodt i halsen min, og da territoriet deres ble truet av pencilinen fra apoteket, måtte de virkelig sloss for livet. Det gjør de fortsatt. Penicilinen står på min side, og har gjort det litt lettere for meg å svelge, men streptokokkerene, de er ikke pinglete. Jeg tror de er en slags form for viking-bakterier. Så når jeg gaper opp nå, kan du se borgen deres ganske tydelig. De har okkupert begge mandlene mine og malt dem hvite for å markere. Og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gape fortvilet og lure på hvorfor de er så tøffe, og hvorfor penicilinen er så pinglete. Litt som i asterix og obelix, hvor penicilinen er romerne. Men de tok i hvertfall knekken på feberen, eller så er det fordi feberen ikke har returnert etter natten ennå...

Uansett, pga disse stri, slemme skapningene som har bosatt seg i svelget mitt, har jeg de siste to døgnene kun fått i meg en liten skål med lapsgaus, en halv tacolefse og noe drikke, da streptisene stabber meg i halsen for hver lille ting jeg prøver å få ned....

Neiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii...

2011-06-16T06:38:00.000-07:00

Snufs, nå syns jeg skikkelig synd på meg selv. De to siste årene har jeg vært skikkelig masse småsyk, og i tillegg hatt andre småskader, som overanstrengt kne, akutt lumbago i ryggen (hekseskudd) og nå, i dag, en dag før muntlig eksamen, har jeg fått streptokokker.

Jepp. På tirsdag hadde jeg svakt vondt i halsen, men tenkte ikke så mye over det. Onsdag var det mer ubehagelig, men jeg tok en smertestillende og dyttet det unna, i troen på en gryende forkjølelse. På kvelden hadde jeg feber. Ble passe irritert, siden jeg trenger forberedelsesdagene mine og det uten å være syk.

Så våknet jeg i dag av vond hals. Ja, jeg våknet av det! Og herregud, det gjorde sykt vondt å svelge, så jeg tuslet bort til nærmeste speil, og gapte høyt.. Bare for å se at halve halsen min har hovnet opp til dobbel størrelse. Litt trist og bekymret fant jeg Mamma, og gapte for henne også, og hun sendte meg rett til legen. Der fikk jeg faktisk time med en gang, sjokkerende nok. Og legen, han tok på seg pannebåndet med lommelykt på, en ispinne, og sa "Gap høyt opp!" og da jeg gapte, sa hann "oisann, trengte visst ikke lys her engang..." Så fikk jeg diagnosen streptokokker og en resept på en 10dagers kur med penicilin. Snufs... Og jeg som har eksamen i morgen... Onde verden. Jeg tror jeg skal begynne å tro på karma likevel. Nei, jeg har ikke vært slem mot noen, men helt siden jeg hardnakket påstod at jeg ikke trodde på karma, har hun vært slem mot meg...

Jeg begynte på kuren i dag, og må fortsette med den i 10 dager, altså helt til Desucon.. Jeg kommer til å være svekket av penicilin to av de dagene jeg har gledet meg mest til i hele år, hahaha. Huff. Ondt.

Noen andre som ble syke før eksamen, eller er det bare jeg som blir straffet?

Photoshoot!

2011-06-14T15:10:00.001-07:00

Med lillebror som kameramann og vofsen som følgesvenn. Og min søte, lille, turkise canon.

Så, dagens shoot var av Halloween kostymet mitt, og for alle som ikke vet hva jeg var på halloween, så var jeg en Guro Lolita!

Navnet og hele greia rundt Guro Lolita stammer (utrolig nok..) fra Japan. Guro blir den japanske tolkningen/ordet/ utrykket for ordet "grotesk". Lolita tror jeg nok de fleste av mine lesere vet hva er, altså som i stilen lolita, hvor man skal se ungpike aktig ut, uskyldig, søtt, blonder blablablaa. Det er massssse forskjellige typer lolita, og Guro Lolita er bare en av dem. Hovedsaklig noe søtt, uskyldig noe nedsprutet i blod, bandasjer og diverse. Gjerne fulgt av våpen. Og siden det var vått, kald og litt snøete i Norge rundt halloween, bestemte jeg meg for å vente til nå! Så her er bildene mine! Hvertfall de beste....

Dette bildet er favoritten blant alle!

Liker nest best!

Mitt nye profilbilde på face.

Liker det bare.

Fordi posen var VOND, men bildet ser fortsatt bra ut.

Du ser armen til kameramannen min<3

...

Oh yes, she's coming for you.

PS! KUN falskt blod, ingen ble skadet under shootet!

Anime!

2011-06-11T04:04:00.000-07:00

For en stund tilbake kom jeg over en anime jeg begynte å like kjempegodt! Jeg har ennå ikke tittet på mangaen, men den skal visst være mye bedre enn animeen, og hvem er overrasket? Haha.

Orginalnavn: Hakushaku to yousei
Engelsk tittel: The Earl and the Fairy
Sjanger: Bishounen, romance, shoujo, magic, adventure.

Består av 12 episoder, og er desverre ferdig alt, uten fremtidige utsikter til en sesong 2.

Storyen er satt til 1900-tallet, (fortsatt med fiiine, fancy klær!!!) og seriens hovedperson, Lydia, er en såkalt "fairy doctor". Hun møter Edgar, som sies å være den legendariske "Blue Knight". Livet hennes blir ganske brått snudd om da han ber henne om å hjelpe ham å få tak i et sverd som rettmessig tilhører ham.

En kjempesøt anime spør du meg, og hvem kan vel motstå fancy klær og godt tegnede folk? Ikke jeg. Så, om du er i mangel på noe bedre å se på, anbefaller jeg denne. Hihii

BLOGGER!

2011-06-09T13:06:00.000-07:00

Jeg har i det siste funnet ut av at jeg bruker stadig mer tid på å besøke noen blogger jeg liker bedre enn andre.

Min første favoritt må vel være TegneHanne, fordi hun er hysterisk morsom! Jeg elsker tegningene hennes, og hun inspirerer meg til å bli flinkere.

Jeg har lagt elsk på en engelsk versjon av henne også, Hyperbole! Herregud, jeg klarer ikke å se for meg henne som en ordentlig person.

Ellers har jeg jo selvfølgelig en cosplay blogger, som viser frem noen av de beste cosplayene jeg noen sinne har sett.

Og sist, bare fordi bloggen hennes er fin og se på, og gjør deg glad når du leser den, MEWKiD. Forslag til andre bra blogger? :]

Cosplayyy~

2011-06-09T12:45:00.000-07:00

Vel, siden det uansett nærmer seg desucon så kraftig, og Therese (http://melancholia.blogg.no/) allerede har spoila så mye fra cosplayet vårt (som egentlig var suprise suprise!), kan jeg likesågodt legge kortene på bordet.

Vi kommer til å stille opp som Vocaloid (et japansk sang-program med egne karakterer), hentet fra en av NicoNicos musikkvideoer, "Madness of Duke Venomania". Link til musikkvideoen - http://www.youtube.com/watch?v=nRgd0v0l3JM

I utgangspunktet skulle bare jeg og Therese cosplaye derfra, men så kom Christina, den søte, snille damen til Therese, og sa at hun også ville være med. Overlykkelige kastet jeg og Therese oss over oppgaven og fant karakter og hele pakka til Christina. Stakkar jente. Men hun må ha vært litt gira hun også, for straks etter hadde hun begynt å sy kjolen til karakteren sin. Spoile mer? Yush. Therese nekter skjørt, derfor ble det ganske naturlig for henne å cosplaye Gakupo, den høye, fine Mannen med lilla hår. Så var det meg da. Selv har jeg en forkjærlighet for både Miku og Luka, men siden Luka er ganke høy, fant jeg ut at jeg nøyer meg med Miku. Og Christina? Vel, siden hun er damen til Therese, fant vi ut at hun måtte cosplaye Gumi, ettersom Gumi og Gakupo har et mer intenst forhold til hverandre enn de andre i musikkvideoen. Hihii, gjennomført? Oh yess!

Gakupo midten, damen med rosa hår er Luka, brunhåret er Meiko, Gumi er den med gul-grønnish hår, mens Miku har turkist. Kan det bli bra?

Kommer jeg til å se deg på Desucon???

Japan-pakke!!!

2011-06-07T14:35:00.000-07:00

Ja! For en tid tilbake så sendte jeg en pakke til de søte små vennene mine på den andre siden!
Jeg fikk plass til norsk sjokolade, et norskt blad (Ja, de kan ikke lese det. Men de har en merkelig interesse av sånne ting, hva som er populært i Norge og slikt...), seigmenn (aner ikke om det er norsk, men jeg så det ikke i Japan, så kanskje gøy? Også puttet jeg oppi en bok om masse fine steder og ting i Norge, hvor alt sto på japansk! Dessuten fikk jeg plass til noen postkort med typisk norske motiv, og noen brev og litt slikt. Pluss fire elg-bamser, nesten garantert å bli populære blant jentene mine. Hiihiii, og Sayo, en av dem, kontaktet meg på face og postet bilde av bamsen hun valgte seg ut!

Seee? Søt bamse, og glad jente. Er ikke bildet søtt?? Det står forresten "arigatou" på bildet, som betyr takk. :D:D

Savner Japan-Jentene mine. Det skal bli fint å se dem igjen.

Hihii

2011-06-07T14:20:00.000-07:00

Visse ting forandrer seg aldri! Som at mine høyt elskede lesere fortsatt er like dårlige til å legge igjen kommentarer. Og uansett om dere er randoms som bare er innom for å sjekke meg, folk som bare skrollet igjennom, nye lesere, gamle lesere eller faste lesere, så er dere masssse velkomne! Uansett!

Og nå! Folka, det er fortsatt bare å spørre om ting dere lurer på, alltid! Og om det er andre ting dere er nysgjerrige på, selv om det ikke handler om Japan også, så er det lov å spørre. Jeg sier i fra om det er ting jeg ikke vil svare på, så kjør på!

Her bedriver jeg og pus en av favoritt hobbyene mine. Soving. Midt på dagen.

Meow?

2011-06-06T03:48:00.000-07:00

Katten min er verdens kuleste. Hun er faktisk også det nyeste medlemmet i familien vår, og var vel mitt første prosjekt etter Japan. Prosjekt "Overtal mamma til å få katt!". Med varrierende hell. Marsvinet til broren min (Lakris. Hun hatet meg, og jeg var ikke så utrolig glad i henne heller...) døde under ferieturen vår, og Mamma hadde i forkant uttalt at "Nei, ingen flere dyr her før et annet dyr dør". Trist nok, hvertfall for lillebror Marius. Men vi hadde jo masse søte bilder og gode minner (ikke helt for mitt vedkommende, men for alle andre), så vi ble enige om å få katt. Det vil si, alle utenom Mamma. Da jeg var liten, hadde vi en katt. En ond katt, som spiste flere kilo med mat, bæsjet under sengene våre, vekte oss opp på natten, og skulle ut. Der ble han i 1-2måneder, for så å komme hjem igjen og gjenta prosessen. Så Mamma liker ikke katter. Men hey, siden alle andre i familien sa ja, satte jeg, storesøsteren min Lillian og Sondre (en kompis) oss inn i bilen til søsteren og dro og hentet pusekatt. Som fort ble døpt Yatzy. Og Mamma, som hadde vært hardnakket imot katten fra første stund og "kom til å hate den, stygge kreket!", smeltet ganske fort, og Yatzy ble verdens nusseligste innen Mamma så henne gå på do selv. Så nå er hun et høyt elsket familiemedlem.

Men, det morroe er at Yatzy faktisk går på tur med oss! Jeg hadde hørt om katter som frivillig gikk på tur med eierene sine om de skulle lufte hund eller noe sånt, men hadde ikke trodd det skulle skje med oss. Men det gjorde det, for det viser seg at Yatzy har flokkinstinkt. Så hun ble med på laaang gåtur og fant ut at hun likte skoger. Bwah, hun var så søt! Men pus er ikke vant med lange gåturer, så hun ble fort veldig sliten, og da vi skulle hjem og opp trappa, stoppet pus halvveis med tunga ut av kjeften... Sliiiiiiten. Så da ble det litt melk og masse soving i etterkant. Godpusen. Ahaha.

Skogpus skeptisk.

Sliiiiiiiten....

Det var dyreelskende Marion. For alle som ikke vet hvor mange dyr jeg har, elller kanskje har en merkelig interesse av å vite om dyrene mine, så har jeg to teite undulater (Blåmann og Kjærringa), kattepus som dere har fått vite massssse om, og verdens dummeste og snilleste bissevoff som har navnet Trixie.

Dyr var faktisk det jeg savnet mest under hele oppholdet mitt i Japan. For ei som har hatt minst et pelsete dyr rundt seg absolutt HELE livet, var det en nedtur. Altså, første vertsfamilien hadde ni hamstre, men hey, hvordan klemmer man en dverghamster som biter?

seeeeeeeeeeeeeeee, de er så søte! Hadde det ikke vært for at de blåser vekk når man plukker dem, skulle jeg hatt blomsterbuketter med sånne.

Ps. Vertsfamilier!

2011-06-03T03:58:00.000-07:00

Heisann! Jeg innså at jeg var nesten litt FOR pessimistisk da det kom til vertsfamilier. Jeg glemte å fortelle om alle vennene jeg har som har hatt FANTASTISKE vertsfamilier!

Som Karoline, hun dro jo til Brasil, vel og merke. Hun hadde den mest fantastiske vertsfamilien noen sinne. Hun skulle egentlig bytte etter noen måneder, som er sånn de gjør det i Rotary. Men familien likte henne så godt at de ville beholde henne, og derfor ble hun hele oppholdet! De besøker hverandre fortsatt, og naw, jeg er nesten misunnelig. Men glad for at hun hadde det bra!

Også har vi Oda, som var i Italia. Hun har også hatt masse kontakt med den siste vertsfamilien sin, og hun og søsknene der ertet hverandre faktisk som om de skulle være ordentlige søsken, og det sier jo litt om hvor godt du glir inn i en familie.

Jeg har mange sånne småhistorier om hvor gode venner folk ble med vertsfamiliene sine, og det skal være sagt at selv om jeg var litt uheldig med mine, så hadde jeg det UTROLIG bra på skolen, og det er slett ingen selvfølge. Man må bare føle seg frem. Er familien ikke riktig for deg, bytter du! Ja, det er krevende, men hey, bedre å ta sjansen på at ting kan bli bedre enn å ha det vondt. Om det er noen av leserene mine som befinner seg i samme posisjon, så er det bare å ta kontakt, dersom dere tror jeg kan hjelpe med noe, eller om dere bare vil snakke. Jeg har både skype og mail, så det så! :]

Tamagoyaki!

2011-06-03T03:39:00.000-07:00

Eller på godt norsk, eggeruller. Jaa, det høres merkelig ut, men hvilken japansk matrett gjør ikke det?

Kort fortalt, tamagoyaki er nesten som en veldig tynn omelett, som du ruller over hverandre, helt til du har noe som ligner på en sammenrullet pannekake. Så skal du skjære den i ca 2cm tykke skiver, og la de kjøle seg ned. Spises lunkne. Utrolig populært i Japan, og mye brukt i bentoer, eller japanske matesker, om du vil. Dette ble en av favorittrettene mine der nede, og nå har jeg omsider lært meg å lage det skikkelig!

Oppskriften er som følger:

4 egg
1 ts sukker
Bittelitt soyasaus

Vispes sammen, og hell litt og litt i en godt oljet stekepanne, og lykke til med rullinga, det er VANSKELIG. Men øvelse gjør mester, jeg har blitt stri.

Ellers pleier jeg å ha i en liten desj med noe som heter Minrin, en type søt alkohol thingy som er masse brukt i japanske matretter. Kan fåes på nesten alle pakkisbutikker. Egentlig skal man bruke mer sukker, men om man har i sukker, svir det seg fortere, og det liker man ikke. Det er vanskelig nok å få dem fine om de ikke skal svi seg også! Sådet. Og noen ganger (veldig ofte) legger jeg helt naturell kremost i midten av dem, og ruller omeletten over. Da får man en mild, litt syrlig smak inni de litt søte eggene, og Marion er i himmelen. Nevnte jeg at det var veldig populært i Japan? Jeg ble alltid overlykkelig da jeg fikk disse i matboksen.

Eggene mine! Naaammm

Helligdag, kom til meg! Og vertsfamilier.

2011-06-01T14:39:00.000-07:00

Huff ja, jeg er veldig glad i disse helligdagene. Jeg er ikke videre religiøs, men uansett, de dagene er en skikkelig redning når du er så stressa og opptatt at du ikke vet hvilken fot du skal stå på. Så i dag har jeg nytt ettermiddagen til det fulle, med både soving, gaming og latskap!

Med andre ord, en veldig kjedelig men behagelig dag. Så, siden jeg har fått noen spørsmål og hendvendelser siden sist, så kan vi kanskje ta ting derfra? Mer spennende enn en eksamensfyllt hverdag i allefall.

Hannepaii (http://lifeofporn.blogg.no/) kom med et par nye spørsmål til meg! (Forresten, bloggen hennes er virkelig morsom, det er ikke bare silly reklame.) Hanne er superduper, og du gir meg spørsmål jeg ikke engang tenkte kunne være interessante for leserene mine! Hihi.

Så, Hanne lurte på hva slags problemer man kan møte på i en vertsfamilie, og hvordan det fungerer dersom noe går galt. Da skal jeg fortelle litt fra mine erfaringer. Jeg fortalte jo egentlig aldri hva som var grunnen til at jeg skiftet vertsfamilie, så jeg for en stund tilbake.
Den første vertsfamilien min (la oss kalle dem Suzuki, for enkelhets skyld. Visste du at etternavnet Suzuki er like vanlig i Japan som Olsen i Norge?), var egentlig utrolig snille mennesker. De tok vare på meg, og det var aldri spørsmål om penger. Men det som var, var at den familien lå litt over gjennomsnittet, altså, de så på seg selv som velstående. Kanskje litt snobbete. Den bestod av Mor, Far og to vertssøstere, hvor den ene var på utveksling i USA. Et av de første og største problemene var jo at vertsfamilien min aldri egentlig fortalte meg hva slags regler de hadde i hjemmet sitt. Så da ble det mye kjefting og straff på meg hver gang jeg gjorde noe galt. Og det idiotiske er jo at jeg ikke visste det var galt. Så ja, jeg følte meg veldig som et barn mesteparten av tiden.

Det neste problemet var studering. I familien hadde vi ei som var like gammel som meg. Hun var virkelig helt SYK når det kom til studering, for hun satt virkelig med lekser og slikt til langt på natt! Det var på et tidspunkt slik at selv i feriene satt hun og jobbet med ting, fordi de kunne komme til å få det på skolen. Hun var faktisk nr. 3 best i hele klassen sin, bestående av 250 elever. Problemet lå i at vertsforeldrene mine forventet at jeg skulle holde omtrent samme nivå som henne, og lese hele tiden. De skjønte ikke at jeg dro til Japan delvis for å lære språket, men mest for å oppleve ting, ha det gøy, bli kjent med kulturen.

Så, selv om jeg fikk fortalt av vertskontaktene mine at jeg hele tiden var blandt de utvekslingsstudentene som kunne mest japansk, sa vertsforeldrene mine hele tiden at jeg aldri var flink nok, at jeg måtte jobbe mer. Og jeg ble så frustrert, for hallo, når man lærer seg et nytt språk, sitter ikke alt med en gang. Man kommer til å gjøre de samme feilene opp igjen, helt til man skjønner det! Og det innså nok ikke denne familien. Tilslutt var jeg så sliten og nedbrutt at jeg ikke orket mer, og fikk ordnet det sånn at jeg fikk byttet familie. Familie nr. 2 var kjempehyggelig, men de bodde altfor langt unna skolen til at jeg kunne være hos dem. Det var hele 2 timer hver eneste vei! Altfor langt og dyrt...

Vertsfamilie nr.3 var kjempegreie! Hvertfall den første uka. Siden det var få vertsfamilier i området rundt skolen min, tok lærerene på skolen min og ringte rundt til elevene i klassen min, og lurte på om noen kunne tenkt seg å ta meg inn for 3 måneder. Familien til Shiori, ei i paralellklassen min, sa ja. De var virkelig hyggelige, og det beste av alt var at de hadde null forventninger til studeringa mi, "gjør det på din måte!", sa de. Men greia der var heller det at vertssøsteren min gikk fullstendig lei meg etter den første uka, for da var det ikke mer popularitet å hente på skolen.. Så i den familien følte jeg meg egentlig som en attpåkladd, eller hva man nå skal kalle det. De var ikke slemme mot meg, men ikke snille heller, egentlig. Jeg følte meg litt som et oversett kjæledyr, hahaha.

Neida. Det var ikke så traumatisk og ille som det høres ut, men det var slitsomt å hele tiden skulle tilpasse seg vertsfamiliene. Du kan ikke bli sur, for du har liksom ikke rettigheter til det. Du er den som må forandre deg, du kan heller ikke kritisere kulturen deres, for det kan bli tatt som en fornærmelse. Og bare for å ha sagt det, dere aner ikke hvor godt det var å kunne komme tilbake til Norge. Hvor fint det er å kunne forsyne seg i kjøleskapet uten å måtte spørre om lov først, å kunne sove så lenge man vil uten å få dårlig samvittighet, å være sur og brøle på familiemedlemmer uten at du risikerer å stå husløs. Nei, fy flate, uansett hvor teit familien min her hjemme i Norge kan være, så er jeg glad jeg har dem!

Så litt for å svare på spørsmålene til Hanne, jeg tror disse problemene, samt at man kanskje aldri "klikker" med familien, dårlig kjemi altså, er ganske vanlige. Eller at man ikke liker noe av maten i den familien. Sånne ting. Og du får alltids byttet vertsfamilie, men det er nervepirrende, for du vet aldri om familien du kommer til er bedre eller verre en den forrige. Det kommer nok helt ann på hvor du havner hen, men flere av vennene mine byttet, og jeg har ennå ikke hørt om noen som ikke får bytte.

Jeg fant bare ut at nok var nok for meg, og det kommer ann på person til person. Mitt beste råd er å føle seg frem. Jeg var livredd for at det var meg det var noe galt med, og ikke den første vertsfamilien, at de var helt normale, japanske mennesker, men det var jo slettes ikke tilfelle. Så føl dere frem!!! Om dere kommer i den situasjonen da.

Bare fordi jeg har verdens kuleste, feite dinosaur i matteboka mi.

Selvintroduksjon!

2011-05-30T09:54:00.000-07:00

Det er helt basic, uansett hvor i verden.
For alle fremtidige utvekslingsstudenter, nå skal dere få lære hvordan man introduserer seg selv, om dere ikke vet det alt. Dette var virkelig noe av det eneste jeg kunne da jeg reiste, og jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg har brukt akkurat disse ordene.

Hajimemashite - Betyr nesten "Hyggelig å møte deg", og brukes bare første gangen du møter noen.

Watashi wa Marion (eller ditt eget navn) desu - Jeg heter. Du kan også bruke bare navnet ditt og desu.

Yoroshiku onegai shimasu - Betyr noe om at la oss være hyggelige mot hverandre, ish. Utrolig høflig å bruke, anbefalles! Og just so you know it, det er krise å bare si "yoroshiku", det er respektløst. Ahahah, Marion sa det til rektor, vertsmor ble sur. Haha.

Andre fraser:

Ohayou - Morn!
Ohayou gozaimasu - God morgen.
Konnichiwa - Hei!
Konbanwa - God kveld.
Oyasumi - Natta!
Oyasuminasai - God natt.

Yeiiiii!!!

2011-05-30T09:16:00.000-07:00

Ja! Folk svarer! Flinke! Da kan jeg blogge mer, mwahaha.

Hannepaii lurte på hvordan synet på sex var!

Sex... Det er faktisk en av de tingene som jeg aldri ble klok på. Jeg kan ikke skryte på meg noen sånne opplevelser i løpet av tiden min der, og heller ikke vet jeg om andre jeg kjenner som skrøt av det. Så dette må bli litt på antagelser. Sex er litt hysjhysj i Japan, det står sjelden om det i aviser, virker det som. Men du kan jo selvfølgelig finne ganske heftige blader om det lettvint, omtrent som med "Vi menn" og "FHM" eller hva det nå het. (Jepp, hva kan jeg si, jeg er nysjerrig!) Ungdom har få muligheter til å ha sex, siden kjærestepar sjelden får overnatte hos hverandre. Ikke før de er minst 18, så vidt jeg har skjønt. Det er derfor de har sex hotell, eller kjærlighets hotell, som ble nevnt i forrige innlegg! Dessuten er det ganske vanlig blant foreldre å ha separerte soverom, og i noen tilfeller sover de sammen med barna sine ganske lenge. Den andre vertsfamilien min var slik. De hadde et soverom i japansk stil, med stråmatter og hele pakka, hvor de hadde madrasser på gulvet. Slik sov hele familien, og det eldste barnet var 2år. Foreldrene til bestevenninna mi i Japan var også slik med den yngste gutten, og han var 6år! Så jeg lurte veldig på når de skulle få tid, mulighet og sted til å ha det gøy...

Jeg hadde også et par klassevenninner som var utrolig nysgjerrige på hvilke seksuelle erfaringer jeg hadde, og hva som var vanlig i utlandet. Egentlig tror jeg de er minst like nysgjerrige som oss, kanskje mer, siden det er så hysj-hysj der. Så kort sagt, jeg vil ikke si at det er tabu, det er bare litt mer hysjet ned enn her til lands!

Eksempel på hvordan du velger rom på et love-hotel, haha.

Ellers har jeg jo mailet litt med Martin! Han lurer på følgende:

Hvor mye japansk kunne du da du dro dit?
-Jeg kunne veldig lite, faktisk! Jeg kunne hiragana og katakana, 3-4 kanji, også kunne jeg å introdusere meg selv. Pluss hilsninger, og noen randomme ord her og der.

Tok det lang tid før du kom ordentlig inn i studiene da du var der?
-Vel, både ja og nei. Jeg fikk ting å gjøre alt fra den første skoledagen, og jeg jobbet utrolig mye på egenhånd. Mens klassekameratene mine gjorde sitt, satt jeg med mine egne bøker og lærte meg japansk, som kanji og gloser og sånt. Jeg vet ikke hvordan det gikk til, men alt etter de 3 første månedene, var jeg i stand til å holde enkle samtaler. Og fra og med derfra gikk det bare oppover. Det er veldig vanlig at man får et sånn stopp, nærmest, etter ca 5 måneder, men det er bare fordi du har begynt å få teken på det enkle, og herfra skal gramatikk og det vanskelige inn. Man lærer noe hele tiden, ikke gi opp!

Martin, jeg vet ikke helt hvor mye du kan, men om du kan ca det jeg kunne, burde det gå greit. Man lærer virkelig fort! Haha, lykke til! Mail meg mer og fortell hvordan det går med deg.

Og haha, så kommer man til en veldig søt kommentator her. Du lurte på hvordan jeg får håret mitt så fluffy, og svaret på det er ganske enkelt; det kommer av seg selv! Jeg har en mor med masse langt hår, og en far med ganske ville krøller (hvertfall da han var ung..) og jeg har motatt kombinasjonen av dette. Det eneste jeg gjør med håret mitt, er faktisk å vaske det med shampo og balsam, for så å la det luft-tørke. Når det er nesten helt tørt, gnir jeg inn noe som heter silkedråper, eller silkeolje, som behandler håret, og gir det fuktighet. Pluss at håret mitt roer seg ned litt, det blir ikke så STORT! Haha.

Sånne bruker jeg! Kan kjøpes hos de fleste frisører, eller på nettet.

Og når vi snakker om fluffy hår, haff. Det spiser gress, visste dere det?

Ikke nøl med å spørre flere spørsmål! Flinkinger!

Nysgjerrig??

2011-05-29T11:45:00.000-07:00

Noe du lurer på om Japan? Jeg har vært der, og kan nok svare på det aller aller meste, så spørr!!! Da trenger jeg ikke å finne på noe å blogge om! Det er så koselig med spørsmål. Så spørr! -^^-

Info om Japan, girltalk!

2011-05-29T11:15:00.000-07:00

Heisann!

En søt og vennlig leser av bloggen min lurte på hvordan japanske tenåringer er! F.eks. høyde, forhold, persolighet, sånne ting. Så! Da blir det litt girltalk og info til eventuelle nysgjerrige gutter.

Vi kan starte med fakta, som høyde. Jeg er 160cm, og før jeg dro til Japan, "mobbet" vennene mine meg og sa ting som "Ahaha, nå kommer Marion for en gangs skyld til å være høy!", ettersom det er en kjent sak at asiatere er lavere enn oss. Jeg var faktisk ganske spent på dette.

Men det viste seg faktisk at jeg, på 160, gled rett inn. Jepp, jeg lå litt i overkant av gjennomsnittet! Så jeg skilte meg ikke ut. Jeg hadde både høyere og lavere folk enn meg i klassen min, skolen generelt også. Og til glede for alle lave jenter, nesten alle guttene var høyere enn meg. På hele førsteklassen (ca. 200 elever til og fra) var det bare noen få som var lavere enn meg. Men det er fortsatt sjelden at de blir like høye som de høyeste av våre nordiske gutter.

En annen ting som er fancy, er at selv om jeg var høyere enn flere av jentene i klassen min, var jeg fortsatt kortere enn dem i overkroppen. Ja! Europeiske mennesker har korte overkropper og lange ben. Asiatere har korte ben og lange overkropper. Det er også en av hovedgrunnene til at de virker så mye tynnere enn oss. De har mer å strekke seg på!

Visste du forresten at det vanligste kirurgiske inngrepet i Japan er øyelokk operasjon for å få øyelokk som ser mer europeiske ut? Mens det vanligste i Norge er silikonpupper, oh yeah.

Så, litt om forhold, shall we? Japanske ungdommers forhold er noe som har fasinert meg siden før jeg dro, og som jeg faktisk er ganske... Hnn, forundret over, er vel det riktige utrykket. I Japan har de en greie, hvertfall blant ungdommen, hvor de, istedet for å kysse folk, eller henge mye med dem som starten på et forhold, forteller hverandre at de liker hverandre, eller spør om de skal "slå følge", som da er omtrent som å spørre om man skal være sammen. Jeg følte dette litt pinlig, litt sånn som vi holdt på med i 3.klasse. Men det har sin sjarm det også, kinda. Uansett! Jeg tror de likner relativt mye på norsk ungdom, men noen av forskjellene er vel at de ikke har muligheten til å overnatte hos hverandre, hvertfall ikke før de flytter ut hjemmefra. Det er hovedsaklig enten pga plassmangel, og fordi det er litt... Ja, du bare gjør det ikke. Det er også mye vanligere å dra på date enn det det er her. Jeg tror at siden de japanske konvensjonene hindrer dem i å være like åpne som oss (Ja, klining på gata og sånt, det er FYFY!), så har de det mye mer intimt når de er sammen alene. Når japanerene først gjør noe, er de virkelig dedikerte og engasjerte, så jeg tror det er slik i forhold også. Selv om noen er klart forvirret over hva et forhold egentlig er. Vertssøsteren min i familie nr. 3 påstod hardnakket at hun hadde kjæreste. Men greia var, iløpet av de 3 månedene jeg var der, møttes de ikke en eneste gang. De gikk forbi hverandre på stasjonen om morgenen, og vinket ikke engang! Så...

Om de har åpne forhold, det vet jeg ikke. Men de har nok gjerne kortvarige romanser. Akkurat som i Norge, regner jeg med. Men åpne forhold? Usikker altså. Guttene der nede var så sjenerte at jeg faktisk brukte et helt år på å få dem til å akseptere meg såpass at de kunne klemme meg, haha.

Men så skal det være sagt, Japan er et av de få, om ikke eneste, landene her i verden som har "kjærlighets hotell", hotell man sjekker inn for noen timer, og har sex. Kjekt?

Så skal vi snakke bittelitt om personlighet. Japanske mennesker virker utrolig sjenerte til å begynne med, men nesten de aller fleste er kjempehyggelige jo bedre du blir kjent med dem. Jeg har virkelig fått vennskap for livet med de jentene jeg var mest med der nede, og de gråt skikkelig da jeg dro. Det blir hyggelig å se dem igjen.... Men ja! Det er fasinerende, for de er så åpne med hverandre! Guttene også. Jeg har aldri sett gutter som er så lite redd for å bli oppfattet som gay, de retter på slipsene til hverandre og sitter på fangene til hverandre uten at noen fniser engang. Helt normalt! Dette likte jeg. Men det er desverre et mye større skille mellom gutter og jenter enn det det er her i Norge. Guttene er så utrolig sjenerte, så det er vanskelig å komme noensteds med dem, føler jeg. Selv om andre igjen er utrolig hyggelige.

På skolen i Japan opplevde jeg ingen form for mobbing. Hovedårsaken er fordi japanske skoler slår hardere ned på mobbing enn norske skoler. De har muligheten til å utvise elever, og siden skole betyr så utrolig mye for dem, er dette en alvorlig trussel. Men desverre er det mye mobbing via internett og mobil. Og du kan virkelig komme utfor bitchy jenter. Vertssøster nr. 3 var litt slik, gjorde alt det alle andre gjorde, og likte ikke noe med mindre det var akseptert. Bwah. Men jaja, sånne mennesker finnes det overalt. Jeg vil si at folka er utrolig hyggelige og inkluderende, selv om de kan være vanskelige å forstå.

Huff folka, jeg har eksamensperiode nå, og læreren min bestemte seg for at han plutselig skulle teste meg for hvilken karakter jeg er god for, så i morgen har jeg muntlig høring i historie... Tilbake til lesninga? Burde. Vil? Nei. Men nå har jeg igjen bare tre uker. Matte eksamen og Norsk eksamen er overstått, nå mangler man bare muntlig!!!

Cosplay!

2011-05-18T09:38:00.000-07:00

Serie: The Melancholy of Haruhi Suzumiya/Suzumiya Haruhi no Yūutsu
Karakter: Suzumiya Haruhi
Verson: Skoleuniform, tidlig i første sesong

Denne animeen handler om Suzumiya Haruhi (etternavnet først, siden det er sånn det skrives på japansk. Rett i troen, oh yess!), ei angivelig normal highschool jente... Eller ikke. Hun er energisk, spesiell og har kun interesse for aliens, tidsreisene og diverse. Kyon, seriens egentlige hovedperson, er en gutt på samme skole som Haruhi. Han snakker til henne, og før han vet ordet av det, virvles han inn i Haruhis virvelstrøm av energi og sprø påfunn.

Ikke den beste forklaringen, men hey, ikke forvent så mye av meg. Vil noen ha det mer utfyllende, så foreslår jeg wikipedia<3

Bilder? Okaii.

Ja, man ser bare ryggen min, men jeg liker det likevel.

Selv liker jeg ikke bildet særlig godt, men etter mange kommentarer om at ansiktsutrykket er awesome og passer til karakteren, gir jeg opp, værsågod.

Takk til Brøttum ungdomsskole for bruk av lokaler.

Og mitt favorittbilde. Jeg har faktisk brukt det på faaaace! Ahaha.

Og takk til Thor Jevnesveen som fotograf, fliiiiinke <3

Cosplayplaner!

2011-05-06T05:20:00.000-07:00

Yepp! Nå er det ikke lenge til desucon, er det vel? De fleste vet hva desucon er? Hvis ikke, skal jeg forklare litt. Desucon er en årlig cosplay convention hvor du møter folk med de samme interessene som deg, du kan kle deg ut, konkurrere, eller bare se på folk. I år skal jeg cosplaye med både Therese og damen hennes, Christina, og vi kommer til å bli awesome! Jeg røper at vi kommer til å stille fra Vampire Knight en av dagene, men cosplayet for den andre dagen, vell, vi må jo ha noen hemmeligheter vi også, hahahah! Men, det blir nok bra. Jeg gleder meg.

Vampire knight <3

Mer russ!

2011-05-06T05:11:00.000-07:00

Bading før 1.Mai? Check!

Åsne og Gina ser ikke veldig ladd ut...

Marion er helt ladd!

Bading vell overstått, og alle er kjempestolte!

Kjøpe såpe i bare håndklær? Check!

Fine hånklær!

Enig?

Så måtte man ha ispinne i russelua...

Folk så rart på oss i kassa, og lo... Lurer på hvorfor...

RuuuuUUUUuuussss.

2011-05-06T04:55:00.000-07:00

Whaa, da var man russ! Og vet dere hva, det er hyggelig! Egentlig. Som oftest. Bortsett fra at jeg ikke helt liker den drikkegreia, det at russen alltid skal drikke så mye alkohol og sånt... Men det er sikkert bare fordi jeg har fylleangst etter sist fest, da Marion ble sippete som få. Jeg har sagt det før, og sier det igjen, jeg er utrolig glad i alle folka som var så søte rundt meg akkurat den dagen, og jeg er lei meg for at jeg gråt på dere. Det skal aldri skje igjen. ._.

Men HEY! Skal vi se på den positive siden, så fikk jeg jo kinda bedre kontakt med noen folk! Samtidig som jeg visstnok gjorde meg til fiende med andre. Oh yea, tha bitch is in tha house... Eller noe sånt, *kremt*

Og jaja, selv om jeg ennå ikke har konsumert noe alkohol denne russetida, tenker jeg at det blir plass til noe etterhvert, jeg har jo en hel vinflaske i kjøleskapet! Og jeg skal nok på Baldus med div folk etter hva jeg har skjønt. Yei.

Ellers kan jeg opplyse om at russenavnet mitt ble ingenting ringere enn MING! Yepp. Det står på lua mi!

Sa jeg ikke det? Tehee.

(Faen, bildet snudde seg!) Og Russekortet mitt. Limited edition. Kan fåes om du stopper meg og spørr pent.

Therese tegnet på buksa mi. Er hun ikke flink? True artist. n_n

FERIE!

2011-04-15T04:50:00.000-07:00

Da har man offisielt påskeferie! Haha, det er så godt!

I dag kom jeg hjem ganske tidlig, faktisk, for det viste seg at ingen av lærerene var der, så jeg var hjemme igjen omtrent 11ish. Så sjenket jeg med et glass med appelsinjuice, og la meg på sofaen. Nærmere 2 timer senere, våknet jeg opp til en kosete katt og et glass varm appelsinjuice. Skuffende. Så nå står det i kjøleskapet. Man drikker bare ikke varm appelsinjuice. Æsj. En av de tingene jeg savnet med Norge mens jeg var i Japan, var appelsinjuicen. For den de har i Japan smaker feil.

Dessuten gjør broder'n det bra som snikfotograf for sovende mennesker.

Dessuten fant jeg noen suuuupersøte hestehov i veikanten da jeg gikk fra bussstoppen i sta! Se på pene blomsten!

Egentlig er hestehov en stusselig liten stakkar, ikke en utrolig vakker blomst i seg selv, men det er jo den første vårblomsten! Nettopp fordi vi har hatt det hvitt og fargeløst rundt oss så lenge, er denne gule, glade pjusken, som stikker seg opp mellom brunt, gammelt gress, et kjærkomment syn som forteller oss at nå blir det varmt! Sommeren er på vei! Derfor er likevel hestehoven en av de vakreste blomstene jeg vet om. Lille... Hmm, hva er det motsatte av gledesdreper...... ..... Jo! Gledesspreder! Den var i allefall fin. Jeg ble glad. Og, siden er gul, matcher den påskeeee.

....

2011-04-14T03:21:00.001-07:00

Også var det nest siste dagen av temauka... Og Marion med vondt i ryggen. Hun ble lei, og dro til medisinmannen, som sa at hun hadde "Akutt Lumbago". Så det blir ikke noe fancy antrekk i dag, det blir bare trist, sykemeld Marion med vond rygg. Nå skal hun trøstespise litt, kanskje lage seg en god kopp hjemmelaget kakao, og sette seg med ryggen rett. Også skal hun gå en tur, for det sa medisinmannen at hun skulle gjøre. Også skal hun kose med rare pusedyret.

Hun lager oppvask-maskin lyder når hun maler. Mye tøffere en din pus.

Blå himmel!

2011-04-13T08:20:00.001-07:00

Whaaa, det er så fint! Det er så varmt! Pene himmelen, jeg har savnet deg litt...

Skyfritt!<3

Temauke! Dagens tema; Goth/Emo!

2011-04-13T08:15:00.000-07:00

Yessda, dere så temaet. Det her var faktisk dagen jeg gledet meg mest til, fordi jeg vet at det er denne dagen jeg hadde best forutsetninger for å klare. Jeg har jo litt fancy goth-loli stuffs, og ved hjelp av mammas underskjørt, ble antrekket fort egnet for dagens tema! Tror jeg har en liten Lolita i magen. Altså, ikke som i gravid, men.. Bwah you get the point.

Og i mangel på en skikkelig fotograf (og latskap fra min side, da jeg ikke orket å hente stativet) ble benken ute og selvutløseren fotografen. Lekkert? Velllll... Best av de som ble tatt, så vi gikk for den vi, ehehe.

Men da ser man i det minste antrekket, om ikke annet. Enjoy.

I haes jordbær-negler!!!

2011-04-11T12:58:00.000-07:00

Oh yea, jeg fikk ånden over meg. I Japan kan man se alle disse fancy, søte jentene med ville negler, og man kan aldri vite om det er ekte negler eller løsnegler. Det er en ganske vill trend i Japan med sånne lange, fancy løsnegler, gjerne med bling i alle retninger. Joda, upraktisk. Men fint!

Litt sånn som dette.

Men det blir faktisk sett litt ned på i Japan med sånne negler. Har du sånt på fingrene, får du ikke gjort så mye, sant? Du kan ikke bake, og vasking er heller begrenset. Så, du blir rett og slett sett på som lat. Så, skal du ha et godt første intrykk, ligg unna disse, kjøp heller med deg noen par og putt dem i kofferten.

Men jeg nevnte jo mine awesome negler. De er ikke til hindring i dagliglivet, og de er søte! Selv om det tar sykt lang tid å få så mange lag med neglelakk til å tørke...

Så, slik ser neglene mine ut nå! Tørre neglebånd? Vel, ikke egentlig, siden jeg knapt har neglebånd. Men you get the point..

Yahoo, temauke!

2011-04-11T12:50:00.000-07:00

Ja! Nå er Marion russ, og temauken står for dør. Siden flere av vennene mine har med store bokstaver BESTILT bilder fra meg denne uka, så tenkte jeg å gjøre det lettvint, og poste de på bloggen min. Og bare sånn at det er sagt, dette er temauka bestemt av Mesna videregående, og ikkenoe av det jeg har på meg denne uken kan taes seriøst...

Dagens tema var BAD TASTE! Oh yessda. En kompis sa faktisk at han ikke kunne se for seg meg i badtaste, og selv om det var søtt sagt, ehehehe... La oss bare si at jeg ikke er like stolt av alle klærne mine!

Eh, ja. Mobilbilde av beste kvalitet, men hey, man har ikke alltid mulighet til å være kresen!
Og nå kommer ordene jeg garantert ikke er den første til å si (haha, jeg føler meg så klysete); Dagens antrekk består av et randomt tutu-skjørt i neonrosa, som antageligvis er noe jeg fikk av Hanne-pære. Det gjelder converse skoene mine også, som har hjerter på seg. Så har vi randomme, fargerike strømper som ikke matcher, sponset av bunnen av sokkeskuffen min. Skjerfet... Hm, ikke forvent at jeg husker hvor jeg skaffer alle tingene mine! Jakka var noe jeg brukte på ungdomsskolen, og arm-varmerene er *trommevirvel* JAPANSKE! Haha.

Så, lekkert? Ser du forresten rokkeringen min?

Oiioi...

2011-03-21T12:25:00.000-07:00

Ja, nå er det lenge siden det har vært aktivitet inne på denne bloggen... Jeg kommer nok ikke til å være kjempeaktiv, kjenner jeg meg selv rett, hvertfall ikke før jeg er ferdig på skolen. For godt i år, altså. Jeg kommer til å bruke bloggen til å legge ut cosplay, muligens også fortsette å skrive om Japan, hvordan det var å komme hjem igjen og sånt. Vi får se hvor mye jeg gidder! :)

-Marion

Jeg er tilbake!!!!

2010-07-29T09:00:00.000-07:00

Eller, litt i allefall! Jeg beklager at jeg har brukt så lang tid på å komme tilbake med innlegg, men enten dere tror det eller ikke, det å komme hjem igjen også, det tar på!!!

Jeg hadde faktisk aldri trodd jeg skulle si det, men jeg har faktisk blitt sliten av å komme hjem også! Nå som jeg faktisk har kommet hjem, så ser jeg at det er ikke så mye som har forandret seg. Huset mitt, f.eks. Det er det samme gamle huset, bortsett fra enkelte oppussinger. Kjøkkenbenken har blitt malt, og vi har fått ny vannkoker. Utseendemessig er det bare lillebroren min som har forandret seg (spurta flere meter oppi været! Eller, hvertfall cm, så nå ser jeg ut som lillesøster. Jeg får ikke engang til å denge ham lengre! Hardt liv!) og er nå i stemmeskiftet og høres mer ut som en hes gås enn noe annet. Mamma og Pappa ser ut som de alltid har gjort, men de har jo forandret seg på innsiden! Det har forresten jeg også. Jeg trodde ikke jeg hadde forandret meg så mye, jeg ser fortsatt på meg som den samme Marion'en som reiste fra Norge for et år siden.. Men jeg er ikke det! I løpet av de tre ukene som har gått siden jeg kom hjem (2 av dem ble forresten tilbragt i Corfu i Hellas, da vi skulle på ferie! Derfor ting har gått ekstra tregt, beklager...), har jeg virkelig innsett at det har skjedd mye med meg også. Både på godt og vondt tenker jeg. Og da må man jo bli kjent med familien sin på nytt igjen! Og det er en utrolig merkelig følelse. Du skal bli kjent med Mamma, Pappa og lillebror all over again, eller... Kan jo ikke kalles det engang, for det er jo noe man normalt ikke opplever! De er jo der, alltid. Man tenker jo aldri at man trenger å bli kjent med dem, som man ville blitt med andre mennesker. De er jo familien din! Men, ja. Jeg har nå blitt kjent med familien min på nytt. Og det er helt merkelig...

Så skulle jeg jo starte på jobb igjen! Her i Norge jobber jeg da på Kiwi! Jepp. Og, 10 måneder uten jobb, uten særlig fysisk aktivitet, da ble jobbing plutselig hardt. Men, litt gøy å komme tilbake til det også. Bortsett fra at jeg fikk såre hender, og var støl to dager etter å ha jobbet, haha. Også er det jo så mange folk å hilse på og ta igjen ting med! Altså, på mange måter blir man travel, samtidig som at alt er så mye mer avslappende og i et roligere tempo enn det jeg har hatt i Japan, så til tross for at jeg har mye jeg skulle gjort her hjemme, er jeg helt behagelig avslappet. Herlig!

Skal jeg fortelle dere om reisen hjem og alt rundt det fra dagen jeg dro, flyvninger og landing? Okai, skal bli!!!

Som de fleste kanskje eller kanskje ikke fikk med seg, så dro jeg fra vertsfamilien min mandag den 5. Juli. Det var egentlig ganske rart. Ikke så gøy. Hvorfor? Vel, kanskje mest pga avskjedskommentaren til vertssøsteren min, som var noe sånt som; "Det hadde kanskje vært like så greit om du ikke kom hit." Jeg syns det var veldig unødvendig av henne å si, til tross for at jeg vet at hun ikke var veldig glad for at jeg bodde der. Og, jeg skjønte at familien, til tross for at jeg hadde takket for meg så pent jeg kunne kvelden før, mente jeg var utakknemlig. Jeg syns det er vanskelig å forstå nøyaktig hva og hvor mye japanske mennesker forventer av meg sånn sett, for det viser seg at mitt beste aldri er bra nok for dem. Heldigvis var det slutten på vertsfamilier for mitt vedkommende! Så, uten å mene noe vondt med det, (og ikke misforstå meg, jeg er kjempe takknemlig for at de tok i mot meg og tok vare på meg!) så sier jeg; Jeg skal aldri, aldri tilbake og bo hos en vertsfamilie noensinne. Jeg kan si det så enkelt som at jeg mistrivdes i vertsfamilier. Jeg tror det kommer av at du blir aldri et ordentlig medlem i familien (eller, jeg ble det i allefall ikke..), og da er det hardt å leve sammen med mennesker. Men! Det har jo vært et utrolig eventyr i allefall! Og det funker for 10 måneder!

Klokken 11 samme dagen, ble jeg plukket opp av reisekontakten min, og dro derfra til flyplassen Narita, som ligger like ved Tokyo. Vi satt på toget omtrent i 2 og en halv time. Så ble vi kjørt med buss til hotellet. Da var klokka rundt 4, og jeg må si jeg ble imponert over hotellet! Det var kjempefint og stort, sånn type.. Nesten luksus!!! Lysekroner med masse krystall (mest sannsynlig juggel, men pent var det!), polert treverk, store speil og generellt sånn skikkelig luksus atmosfære! Rommene våre var også fine. Og vi fikk gratis badehette, tannbørste og tannkrem, hårbørste, svamp og q-tips! Shampo og balsam var det i beholdere som satt fast i veggene. Skikkelig stilig! Men tilbake til saken, etter å ha sjekket inn på hotellet, sov man i to timer, før man spiste middag. Den var egentlig et svært koldtbord, bare litt annerledes enn norskt. Se for deg ris, sushi og andre japanske retter stilt ut i stedet for det trofaste norske. Haha.

Så var det jo å sove da. Det tok litt lengre tid, siden jeg hadde sovet så mye før på dagen, pluss litt spenning. Gledet meg til å komme hjem! Men, jeg fikk da sove! Dagen etter, var det lettere overskyet, og det føltes egentlig ganske greit sånn. Frokost ble inntatt på starbucks, og minuttene etter det, var fyllt med meldinger og telefonsamtaler til alle de japanske vennene mine. Så rart det føltes... Og i det jeg satte meg på flyet, og det lettet, da satt alle vennene mine med eksamene sine.. Det var så rart å tenke på at jeg ikke skulle se dem igjen på evigheter. Men, de er vennene mine! Så det blir nok ikke siste gang jeg ser dem!

I allefall kom vi oss da på flyplassen. Utrolig nok var jeg ikke særlig spent for reisen, eller.. Altså, man var spent, men ikke sånn som da jeg reiste til. Og jeg var jo helt alene! Men, det var ikke skummelt, sånn jeg egentlig hadde forventet at det skulle være. Jeg antar at det ikke er så utfordrende lengre, ikke sammenlignet med å ta seg frem på undergrunnsbanene i Tokyo, uten noen form for engelsk. Ohyessda. Det jeg følte litt på, var bagasjen min.. For kofferten min, den veide 24 kilo! Ops.. Men sånn går det når snille japsemennesker bombarderer deg med gaver! Heldigvis så var damen som skulle sjekke meg inn ny, så hun var altfor konsentrert om å få meg problemfritt til Norge til å tenke over at det faktisk veide ekstra mye! Så, jeg måtte ikke betale, yay. Flaks. Greia med flyvningen tilbake til Norge, var at i stedet for å ta et direkte, så tok jeg tre! Fordi det av en eller annen grunn er billigere. Så, først fire timer på fly til Kina. Det var helt greit, for jeg og en rar mann (som jeg trodde var irsk, men som viste seg å være svensk...) hadde et sete til overs mellom oss, så det ble ikke så trangt! Enkli ganske fint. Men, jeg fikk ikke sove, fordi jeg var jo selfølgelig litt trist over dette med de japanske vennene da, og i det store og det hele... Jeg slet med å innse at det var over! Jeg skulle hjem!!!!!!!!!

Jeg og han rare mannen begynte faktisk ikke å snakke sammen før 20 min før vi landet. Og da ble vi kompiser nok til at han og den rare venninnen hans holdt meg med selskap mens vi spiste lunsj på flyplassen i Kina. Tiden gikk fortere sånn, og plutselig var vi på vei ombord i flyet til Sverige! Men... Jeg fikk en svær, feit, illeluktende kineser ved siden av meg! Oh noes! Han var så illeluktende han, at jeg fikk ikke sovet mer en kanskje en time sammenlagt i løpet av hele turen, og jeg tror jeg fikk kink i nakken av å unngå stanken hans (løkaktig, kjentes litt ut som om noe hadde kravlet inn i armhulene hans og dødd der!), og da, da blir 10 timer på fly ganske lenge!!!

Men omsider kunne jeg da stige av flyet, til min stoooooooooore lettelse. Men da hadde jeg jo alt vært våken i over et døgn, og var ganske trøtt. Derfra måtte jeg hente ut billetten til Norge (fordi den hadde ikke damen klart å skaffe meg!), og så måtte jeg vente ytterlige 2 og en halv time på den svenske flyplassen, før jeg kunne gå ombord i flyet. Det var skikkelig rart å sitte der og høre på norsk igjen.. Plutselig forsto jeg ALT som ble sagt rundt meg, og det var fint!

Ombord på flyet, hadde jeg to veldig snakkesalige mennesker ved siden av meg (jeg tror bestemt de kom fra høyrepartiet, og snakket bare om sånne viktige saker og personer derfra...) men jeg var for trøtt til å følge med på noe av det. Etter at vi kom opp i lufta, slokna jeg faktisk, og våknet ikke før vi skulle lande igjen. Oi, det var en rask flytur..!

Men, tiltross for bittelitt søvn, så hadde jeg klatra litt over et og et halvt døgn uten søvn, og var stuptrøtt! Så jeg vakla meg bort til de koffertgreiene, og stod og håpte på at kofferten min hadde kommet vel frem, uten at noe var verken borte eller ødelagt. Og! Jeg hadde hellet med meg! Kofferten min kom ut blant de 20 første! Yay! Så, jeg grep nå tak i den, og tusla ut og inn i ankomsthallen, klar for å møte familien min! Men... Der var det da ingen.... Ingen...? Ingen! Hvor var de? Neida, det viste seg at det har skjedd ganske mye graving og sånt i retning gardemoen fra der vi bor, så de hadde blitt forsinket! Så, jeg ødela planene deres om å møte meg med skilt og klemmer. For da de kom, da stod jeg der helt klar. Så ble det masse klemmer, litt tårer fra Mamma, og noe hyling. Og! Jeg er helt forferdelig på norsk! Selv om jeg har vært hjemme en stund, er den fortsatt fæl, og var ennå værre da! Jeg bare stammet og tok masse kunstpauser, haha! Norsk er vanskelig, bare sånn at dere vet det!

Da er jeg i allefall vel hjemme, og nå vet dere hvordan ting foreløp. Jeg har planer om å blogge litt til, sånn om hvordan det er å tilpasse seg til alt norsk igjen, og ting jeg kommer på underveis. Så vil jeg slenge ut litt flere tips om Japan, pluss lære folk kanjier og sånt. Om folk har andre ønsker, så skal jeg se om jeg kan få oppfyllt dem også!

Herlig å være norsk igjen.

HJEEEEEEEEEEEEEEM!

2010-07-04T06:09:00.000-07:00

JA!!! Nå skal jeg hjem!

I morgen blir jeg plukket opp av reisekontakten min klokka halv elleve på morgenen, så drar vi for å ligge på hotell til tirsdag! Klokka tiiiidlig, står vi opp, og drar til Narita flyplass, for å få meg og bagasjen sjekket inn før klokka 7! Tidlig... Men, så, klokka 9:00 på morran, da bærer det til Kina, hvor jeg bytter fly til Sverige, for så å dra HJEM!!!!!! Der blir jeg plukket opp av Mammaer og Pappaer rundt klokka ni på kvelden! Oh yes! Her snakker vi om å reise langt på en dag!

Så, siden det ikke blir internett, bare gled dere til å se hva jeg skriver når jeg kommer hjem! : D

Hoho!

Siste skoledag...

2010-07-03T06:49:00.000-07:00

Trist, merkelig og humørfullt på en og samme tid!

Jeg er utrolig glad for at jeg endelig skal hjem. Men jeg er trist for at jeg skal dra fra vennene mine her, og muligens ikke ser dem igjen på lenge, for ikke å snakke om de menneskene jeg aldri kommer til å se igjen. Så, blandede følelser! Men likefullt, minneverdig.

Skoledagen var som vanlig, bortsett fra at alle kom til klasserommet vårt, og ville ha bilder sammen med meg, og jeg fikk bortimot 50 brev fra forskjellige folk. Jeg fikk også gave fra rektor, en japansk dukke (forholdsvis svær!) som ingen får se bilde av foreløpig, fordi den er nedpakket i kofferten! 3 dager til jeg drar hjem til Norge, og siden den siste dagen hos vertsfamilien min er i morgen, så er det greit å ligge litt godt og tidlig ann, eller hva? Så, ingen bilder av den.

Så kom den litt værre delen da! Rektor skulle holde tale for studentene. Sånn oppmuntringstale før testuka, og de bestemte seg samtidig for at jeg skulle si hadebra til alle sammen, på japansk, via mikrofon foran hele 2.klasse. Jarra. Så, jeg lagde en bitteliten tale, og mannet meg opp til å holde tale foran 300 mennesker. Da 6 time kom, tuslet hele 2.klasse til gymsalen, der man satte seg på gulvet, og ventet på å høre rektor skravle. Det ble fort en halvtime, og nok av tid til å roe ned nervene mine. Så, da jeg ble hentet opp av en lærer, føltes ikke ting særlig stressende eller skummelt. Men, det at jeg reiste meg opp og gikk, vekket jo selvfølgelig masse oppmerksomhet, og alle glodde. Men er det en ting jeg har blitt vant til etter et år her, så er det at folk glor! Så, ikke noe problem det. Bare smiling og vinking til folk man fanger blikket til!

Så ble læreren med mikrofonen ferdig, ba meg komme frem, og ga meg mikrofonen. Jeg tok den i mot, og hilste pent på alle sammen, smilte stort, og startet så med talen min. Litt skummelt, så jeg stoppet opp og glodde på notat-kortet mitt, glodde opp igjen, smilte stort, og fortsatte. Det fremkalte masse "KAWAII!" i ekko rundt om i gymsalen... Oi. Jaja. Talen var veldig kort, men det funket da, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde vært feilfri, Jippi!

Dere får unnskylde kort innlegg, men man er veldig opptatt nå den siste tiden før man reiser hjem! Så skal jeg heller oppdatere skikkelig når jeg kommer hjem, okei?

Og navn på japansk igjen!

2010-06-29T06:31:00.000-07:00

Ja, flere som lurte på navnene sine.

Mia Marlen - ミア　マルレン Uttale blir Mia Maruren, men ikke legg så mye vekt på den mye u'en!

Hanna Mari　ハンア　マリ Uttales helt likt som her hjemme.

Linn Marie　リンン　マリエ Uttale blir Rinn Marie. Du kan faktisk droppe den siste n'en i Linn, fordi det har egentlig ikke stort å si til eller fra!

Wao.

2010-06-29T05:15:00.000-07:00

Eller wow på japansk. Type... WAO!

Kritt er egentlig litt søte! Sånn.. Jeg vet ikke hvorfor, men de er det!

Mika sitt penal. Ser du pussegummiet? Kostet henne visst nærmere 3 kroner, omregnet til Norske penger.

Når man ikke har hårstrikk, bruker man blyanter! Det har jeg alltid gjort, noe som forundret japsene, og fikk dem til å le!

Og vi har forøvrig en kontaktlærer som er helt hekta på Snoopy! Vi har masse Snoopy overalt i klasserommet!

Krittblåseren! Funker vel mer som en krittsuger, men det høres feil ut.

Smart, hæ? Men, de er faktisk veldig forundret over å høre at vi bruker svamper i Norge.

Yuko og Honoka i klassen. Digger dem, så merkelige som de er. Yuko er mobbete, men gøy. I dag klagde hun over at jeg hadde musefletter i gymmen, i stedet for en stor hårtufs (også kjent som palme) midt oppe på hodet!

Her spiser man lunsj! Legg merke til uniformskjørtet, dette er sommerskjørtet!

Risen min! Jeg har blitt veldig glad i kald ris, faktisk... Og man er mett lenge!

Matboksen min! Vanligvis er matboksene delt 50-50 med ris, og sideretter. Siderettene mine her er grønnsaksblanding, makaronigrateng og en form for kjøtt pakket inn i noe pastalignende. Nammenam! Men erter er komplisert å spise med spisepinner...

Nærbilde!

Haruna sin matboks! Haruna er min nye favorittperson på skolen. Kjempesøt, og utrolig pen!

Her på nærbilde. Ser ut som hun nyter lunsjen sin!!!

VARMT!

2010-06-29T04:37:00.000-07:00

Jadda, slenger inn et innlegg til! Selv om jeg ikke har veldig lyst... Hvorfor? Fordi jeg hater volleyball!

Ja. Gym. Min siste gym-time, og selvfølgelig hadde vi volleyball. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg har aldri vært i stand til å spille volleyball uten å få utrolig vondt i armene etterpå, og i dag har jeg også et ekstremtilfelle av skjelving i etterkant, noe som gjør det veldig irriterende å skrive, fordi det går tregt, haha. Ja, negativ innstilling! Jeg liker ikke gym! Menmen, det var jo relativt gøy da. Eller, det kunne ha vært det, hadde det ikke vært så varmt. Dere har sikkert fått med dere at jeg har klaget over varmen? Vel, nå kan jeg fortelle dere at jeg har ALDRI noen sinne svettet så mye som det jeg har gjort i løpet av i dag. Jeg har aldri opplevd at gymtøyet mitt er bløtt, selv når jeg ikke egentlig har gjort mye vettugt i løpet av en gymtime. Jeg fikk faktisk lyst til å gråte over det hele, fordi det var så varmt og håpløst! Er det noe man ikke vil, så er det å ha gym i en glohet gymsal (rundt 36 grader i dag...), i utrolig luftfuktighet. Det var FÆÆÆÆLT! Menmen, alle hadde det på samme måten (bortsett fra at det oppleves verre for meg, fordi det er første gangen jeg har opplevd det sånn.) og alle var like svette og stinkende på slutten. Så jeg føler meg ikke egentlig så dårlig over det. Haha. En av guttene fortalte faktisk at han hadde gått så langt som å bytte undertøy også, så vel, ikke bare meg!

Ja, Japan er varmt. Så derfor, alle som drar til Japan og havner i skole; For guds skyld! Husk å ha med dere nok deodoranter hjemmefra! Det er nok det du kommer til å få mest bruk for her! De japanske er altfor dårlige, så her må man ha sterkere skyts.

Så, vet dere hva, i dag er det 7 dager til jeg skal hjem. En uke! Er ikke det rart? Det føles ikke ut som om det er lenge siden jeg kom! Og jeg er jo helt 100% opptatt i de følgende dagene! Menmen, da går jo tiden ennå fortere!

Så mange dager igjen...

2010-06-26T04:58:00.000-07:00

Eller ikke egentlig!

Så mange dager igjen! (skrevet på pulten på skolen...)

Og det føles merkelig. Og jeg har rundet 200 innlegg på bloggen, bra gjort, sant!? Yay. Dagen i dag har ellers ikke vært særlig fornuftig. Jeg forstår fortsatt ikke hva som er vitsen med 3 timer skole på lørdager, og heller ikke hvorfor vi må dit når det er så varmt at man dør halvveis til skolen! 32 varmegrader og luftfuktighet.. Jeg kommer aldri til å klage på kjølige sommere i Norge lengre! Egentlig, i det store og det hele, har jeg i hvertfall lært å sette pris på ting ved mitt eget hjemmland i løpet av disse 10 månedene. Som f.eks. teperaturene. Ja, høye svigninger mellom varmt og kaldt, men vi har lært å fyre i husene våre pga det. Og vi har ikke så høy luftfuktighet. (Jeg tror faktisk jeg har lagt på meg et par kilo, bare fordi huden min får all fuktigheten den trenger, om det er mulig!?) Og som faktum at Norske butikkekspeditriser ikke sniker seg helt innpå deg, før de skriker ut "VELKOMMEN! TRENGER DU HJELP!?" i en nasal, irriterende stemme. Og at folk på norske gater faktisk smiler til deg rett som det er uten å ha en grunn for det. Og at norske gutter er skikkelige mannfolk, og har selvsikkerhet nok til å kunne snakke til folk av det andre kjønn. Og som at vi ikke har noen høflig versjon av språket vårt, og vi kan behandle både fremmede og kjente personer på samme måte. Og at vi ikke kaster oss ned 100% underlegne for folk eldre enn oss/av høyere status enn oss. Og at vi har stor frihet på skolen. Og at vi har store hus, med lydtette vegger! Så du kan faktisk snakke/synge til deg selv (om du har for vane å gjøre sånt, slik som meg?) uten at folk hører deg! Og at vannet fra springen smaker helt utrolig herlig, hvertfall sammenlignet med vannet her. Altså, i Norge er flaskevann dyrt, og du fyller heller springvann i en vannflaske enn å kjøpe mineralvann. Smaken er ikke så forskjellig. Vannet i Japan.. La oss bare si at det smaker lettere klor pga all rensingen det gjennomgår. Og jeg liker at Norge er flinke til å lage godt potetgull. Og faktum at ingen ser rart på deg om du spiser rå gulerøtter! De gjør nemlig ikke det i Japan. Og jeg kommer ikke til å savne svette folk som står tett i tett på toget, sånn at du ikke kan røre deg, selv om du har pelskanten på jakka til mannnen foran deg oppi nesa. Og det skal bli fint å kunne se alle mulige øyenfarger, hårfarger og ikke minst høydeforskjeller igjen, ikke bare sort, brunt og gult på likt høydeniva med meg. Og jeg gleder meg til å se blå himmel igjen, ikke lettere grå. Og det skal bli fint å se skog igjen! Åh, den savner jeg! Og jeg tror faktisk jeg skal bli glad for å se en traktor igjen også. Og høre folk klage over at de ikke blir brunere, i stedet for at huff nei, de har blitt solbrente, og kommer til å bli brune! Ja! Det skal bli bra å komme hjem igjen!

Men, det er jo også ting jeg kommer til å savne fra Japan... Som f.eks. det at det er så billig her, og at de har et UTROLIG utvalg av klær og stiler. Og at de har 100 yen shop, som du virkelig kan få tak i alt mulig i. Og at du egentlig kan få tak i hva du vil, når du vil. Og jeg kommer til å savne Japansk ris. For den smaker godt, sammenlignet med hurtigris! Og hva vi ellers har i Norge. Og jeg kommer til å savne det daglige badet. Og det utrolig smarte togsystemet de har, og biipene fra tog-kortet mitt. Og jeg kommer til å savne billig skyss. Og jeg kommer til å savne fancy doer med masse rare knapper. Og funksjonen som lager falsk spyle-ned-lyd. Faktisk ganske mange damer her som flusher doen sin masse ganger for å skjule andre lyder de lager, men det tar masse vann, derav falsk lyd! Og jeg kommer til å savne alle de 100 000 drikkeautomatene alle steder. Du trenger ikke frykte å være tørst i Japan. Og jeg kommer til å savne kombini'ene, altså de små convinience-store tingene. De er praktiske! Og jeg kommer til å savne skoleuniformer, og kjekke, japanske gutter. Og jeg kommer til å savne folkene som deler ut lommetørkler til deg for å reklamere for resturanter, cafeer og alt mulig annet. Og jeg kommer til å savne purikura, de søte bildene som gjør alle utrolig pene. Så joda, det er pluss og minus sider ved begge steder, men, min konklusjon; Borte bra, hjemme BEST!

Så, tilbake til dagen min! Kort, og ble etterfulgt av å spise ramen på resturant, sammen med Shioris venninne, Kana. Kana er merkelig, og søt. Så det var underholdende.

Dagen derpå ble tilbragt særdeles kjedelig, med meg på dataen, bloggende, og søke litt rundt, pluss prøve å finne japanske busstabeller. Jeg og Ellen skal nemlig til Akihabara igjen i morgen! Hadebra-tur. Gleder meg MASSE!

Miku, som definitivt er den minste personen jeg kjenner. Til å være 16 år. Hun rekker meg opp til brysthøyde, og er perfekt å klemme. Hun minner meg om en teddybjørn!

Jeg huker meg ned til samme høyde som henne, men klarer fortsatt å se ut som en kjempe...
Miku var forresten dem personen som insisterte på hvor "sexy og kvinnelig" jeg var.. Haha.

Ramenresturanten!

Shiori og Kana.

Lunsjen, som ser fæl ut, men smaker godt så fort du får vekk den svarte plata, altså nori, eller på norsk, sjøgress~

Og helt til sist, fordi bondesjakk eier i kjedelige timer, og fordi jeg er flink til det, i motsetning til Mika. Haha. Men, det er gøy likevel.

Alle drar hjem...

2010-06-24T05:24:00.000-07:00

Ja, de gjør det! På lørdag kommer Zack, han snille australske fyren til å dra hjem igjen. Og, siden jeg også snart drar hjem igjen, var den siste turen min til de japanske leksjonene i går. Det var trist! Men, litt fint også, siden jeg tenkte tilbake på dagen jeg dro dit første gangen, og hvor mye flinkere jeg har blitt. Også at jeg har fått så mye bra minner, og gode venner.

Jeg dro tidligere enn jeg pleier, rett etter skolen, for så å møte Zack på Hiratsuka stasjon, sånn type 20 min unna stasjonen nærmest skolen min. Så gikk vi videre til "stam cafèen" vår, altså en liten cafè vi har gått til ved ganske mange anledninger, og satt der med litt forfriskninger, mens vi snakket MASSE.

Fordi norsk og australsk galskap i Japan er awesome!
Dessuten, vi liker oreo.

Japanskleksjonene gikk også altfor fort, og på slutten, så ble vi bedt om å holde en hadebra-tale. Man takket for seg, og det gikk smertefritt! Applaus fikk man også. Hihi. Så var det å tusle tilbake til stasjonen da. Det var direkte trist! Siste gangen jeg snakker med Zack på evigheter.. Han har virkelig vært til stor trøst og hjelp for meg her nede, og jeg tror aldri jeg har vært så åpen og rett ut med noen før etter så kort tid som det jeg har vært med Zack. Men hva kan jeg si, man trenger vel noen å kunne støtte seg litt på. Jeg tror nok at vi begge har fått litt hjelp i hverandre, siden vi vet hva den andre gikk gjennom. Så ble det hadebra-klem, og løfter om å besøke hverandres hjemland når vi får mer penger!

Sådet. Trist. Og i morgen skal jeg jo spise is med en haug andre utvekslingsstudenter, og si hadebra til en svensk gutt (Oscar) fordi han drar hjem neste uke. Altså, jeg kan jo møte ham nårsomhelst, men likevel... Og på søndag, da skal jeg til Akihabara med Ellen igjen, hvor vi skal ha hade-bra-gøy. Så kommer nok vi til å krysse landegrensene i etterkant og vi! Hallo, Norge og Sverige, det er ikke langt unna hverandre! Ikke når man har gode venner på den andre siden.

Gashokon

2010-06-22T04:50:00.000-07:00

Som er navnet på den sang-greia vår! Og, den er nå overstått. Frem til klokka 11:00 i dag, så trente vi på sangen vår. Men jeg har kanskje nevnt at jeg er forkjøla? Vel, det gjelder fortsatt! Til tross for at jeg stapper innpå medisiner i bøttesvis.. Okei, kanskje ikke så mye, men nok! (Grunnen til at de ikke funker, er fordi den hardføre norske kroppen min er vant med sterkere saker, og de svake, pinglete japanske medisinene ikke gjør stort fra eller til...?) Så, ikke store innsatsen fra meg på hele opplegget med synginga. Huff, jeg var ikke engang med på treninga fra morran i dag, fordi jeg fikk et hosteanfall som var så ille (typ hostingen stoppet ikke, og jeg slet litt med å puste. Jeg tror kanskje jeg har et snev av astma, så det skal jeg sjekke med legen etter at jeg kommer hjem...) så jeg fikk halsdrops, og sånn klistremerke ting på panna igjen av helsesøster, og lå der i en og en halv time. Merkelig at jeg fortsatt har et så stort behov for å sove, fordi jeg tok faktisk fri fra skolen i går! Og jeg sov mer eller mindre hele dagen, med unntak av matinntak.

Så joda, litt kjett. Men etter å ha sovet, ble hostingen lettere. Så var det tur for å komme oss til lokalene vi skulle synge i. Dit gikk man faktisk! 10 minutter i det varme været (som heller er fælt en behagelig). Der samlet hele 1, 2 og 3.klasse seg, pluss diverse foreldre og lærere.

Det var liksom en vanlig teatersal, og på scena var det sånne trapeser til å stå på, og et svært piano. Rundt om i salen, var det hengt opp plakater, som representerte de forskjellige klassetrinnene.

Klassene ble ropt opp en og en på scena, og fremførte sin sang. Jeg må innrømme at jeg ikke følte meg særlig bra mens det pågikk, men jeg overlevde da. Og det var egentlig ganske fint å høre på alle sammen.. Sånn til tross for at jeg er tonedøv og ikke vet hvordan jeg skal skille ut hvem som var flinke og hvem som var dårlige. Men det var vel det med at alle hadde øvd så mye og hardt sammen som gjorde det fint å være vitne til. Dessuten, det er jo gøy å ha med seg noe så tradisjonelt japansk!

Jeg må desverre meddele at klassen min tapte. Vi fikk ikke utdelt plasseringen på de siste, bare se hvem som kom på 1-3.plass, og ellers.. Ja, jeg tror vi tapte hard. Vi var ikke flinke, men læreren våres sa hun syntes vi var søte, fordi vi smilte så stort, og sang så godt vi bare kunne, til tross for 3 jenter med forkjølelse, to tonedøve gutter, ei jente med soprano som antagelig kan knuse glass, og en gutt som antagelig hører hjemme i sopranogruppen.. Haha. Jeg digget det!

Så, jaja. Til tross for stort tap, og slitne mennesker, vi koste oss. Jeg og Mika, Sayo, Sari og Mei slappet av med is etterpå, og så dro jeg hjem for å slappe av/sove.

Så, etter å ha fortalt om dagen i dag, som jeg tviler på gir mye mening (fordi jeg er forkjølet, og har bra med feber, og egentlig bare burde legge meg), skal jeg nå svare på hvordan folks navn blir på japansk!

Hanne - ハンネ og blir uttalt som det gjør på norsk!

Ida Therese -　イダ　テェレセ og blir forsåvidt likt som på norsk.

Siw Lillith - シウ　リリツ　og uttalen blir mer som Shiu Riritsu, men u'en i Shiu, ligner veldig på en v i uttalen, så du trenger ikke egentlig forandre noe som helst på det!

Ronja Elise- ロンジャ　エリセ / Ronya Elise - ロンヤ　エリセ　 her får man et valg. Du kan velge å skrive Ronja, slik at det skrives likt som på norsk, men du risikerer at folk sier den siste Ronja en på en litt merkelig måte, litt som om du skulle sagt J på engelsk. Eller, si James! Og den siste stavelsen i Ronja blir som den første i James! Så jeg anbefaller å skrive navnet ditt som Ronya, noe som kommer til å høres mer ut som om det blir stavet på norsk. Ellers blir Elise som Erise.

Chanita - チャニタ som blir som på norsk! Chanita.

Ninni - ニンニ forandres heller ikke! Ninni.

Anne - アンネ Som også er likt som på norsk.

Malene - マレネ her blir bare l'en litt merkelig, mer som Marene.

Elisabeth - エリサベズ blir mer som Erisabezu, for å få riktigst uttale!

Camilla - カミッラ Siden de japanske ikke folka har L, så blir navnet ditt Carmirra. Du kan velge å droppe "smilefjeset" midt inne i de japanske tegnene, forskjellen er om du vil ha to L/R'er eller en.

Mari - マリ Forandres ikke! Mari er faktisk et veldig populært jentenavn i Japan, jeg kan faktisk gi deg kanji'er for det uten mye bry også!

Anne Sofie - アンネ　ソフィエ　forandrer seg heller ikke!

Og randomt, helt på slutten, godvennene på skolen. Drikkeautomatene våre.

Navnet ditt på Japansk?

2010-06-19T06:34:00.000-07:00

Eller, i allefall hvordan det vil bli uttalt på japansk. Og jeg kan skaffe deg tegnene til navnet ditt. Men det blir bare i katakana, altså det alfabetet som brukes på utenlandske ord og sånt.

Jeg har fått forespørsler etter hvordan folk skriver navnene sine på japansk, og om du er gira, kan du vel bare legge igjen en kommentar hos meg, med navnet ditt/navnet du vil jeg skal "japanifisere", så skal jeg svare på et nytt innlegg. Interessert?

Først og fremst navnet mitt, som eksempel. Jeg heter Marion, og det blir da det samme på japansk, siden de har alle stavelsene.

Marion - マリオン

Så fra folk som spurte etter navnene sine:

Silje - シリジェ og kommer nok til å bli uttalt som Shi-ri-je.

Viggo - ヴィッゴ som faktisk skrives U-i-ggo, men uttales som Viggo.

Så, vil du ha navnet ditt på japansk? Legg igjen en kommentar.

Forkjølelse (igjen), søte japser og masse tårer.

2010-06-19T05:31:00.000-07:00

Ja! Du leste rett. Igjen er jeg blitt forkjølet. Jeg lurer på hvorfor jeg blir forkjølet så masse her borte! Jeg har hatt flere forkjølelser enn jeg er klar over dette året! Og maaaaange runder med feber. Nå også! Startet faktisk med at jeg våknet til sår hals. Mest sannsynlig fordi på den siste uka, har Japan steget opp mot 30 grader, og luftfuktighet som LETT kommer opp i 70%! Så, joda.. Det er varmt.. Og selv når det ikke er varmt, får luftfiktigheta deg til å dø, fordi den er så trykkende! Så det mest sannsynlige, er at jeg har slengt av meg dyna i et forsøk på å bli nedkjølt, men har da vært svett på natta, og blitt overnedkjølt, og blitt forkjøla! Så, her sitter jeg, i 30 plussgrader og strålende sol, og er syk. Fint.

Så da jeg var utrolig varm, og hadde en relativt rød ansiktsfarge, sendte vennene mine meg til helsesøster, hvor jeg tok tempen, og hadde feber. Da fikk jeg en av disse nedkjølende klistremerketing-lappene på panna, og fikk sitte der den følgende timen, og bare "ta det rolig".

Men så kommer den delen som kanskje ikke er så bra... Ikke det at jeg har store problemer med vertsfamilien (bare små irritasjoner, fordi jeg tror nemlig at vertssøsteren min ville ha meg i huset sitt, var bare for å bli populær på skolen, og nå har hun funnet ut av at hun er lei meg, og ignorerer meg nærmest fullstendig.. Æsjda, jeg skal hjem om 17 dager uansett!), men etter tidligere erfaringer både fra denne og den første vertsfamilien, vet jeg at det bare blir styr og mas når jeg blir syk, så jeg orker ikke si i fra til noen av dem, og sover meg heller frisk uten. Mye mer fredfullt på den måten.

Neste dag igjen, hadde jeg fortsatt feber. Eller, den kom i løpet av dagen. I tillegg til at jeg følte meg helt slapp. Så, resultatet var at jeg ble sendt til helsesøster igjen, denne gangen for å sove nede på kontoret hennes. De har to senger med forheng til rådighet, og i en av disse lå jeg og døste i to timer. Jeg tror det hjalp, for jeg følte meg bedre etterpå! Så var det bare å fortelle alle som bekymret seg at; "neinei, det går bra bare jeg får hvilt litt!". Alle sammen er så søte, ber deg om å ta det rolig, og bli frisk igjen! Og alle ser ut til å bry seg. Tilogmed flesteparten av guttene i klassen kom bort til meg og lurte på om det gikk bra, fordi jeg visstnok "så relativt syk ut". Haha. Søte.

Så da man kom hjem, sov man i tre timer, og hadde heller ikke problemer med å sove igjen til kvelden!

I dag våknet man og ville egentlig ikke stå opp. Men man hadde ikke noe valg. Dessuten hadde man lovet vennene sine å henge sammen med dem etter skolen! Det første vi gjorde, var å trene på den synge-greia jeg nevnte i et tidligere innlegg. Slitsomt når stemmen ikke fungerer som normalt, men jeg sang da i allefall. I første time var jeg ikke særlig piff, og det endte med at jeg fikk låne et teppe fra helsesøster (som alle kaller Yama-chan. Litt morsomt, ettersom Yama betyr fjell! Men det kommer av at hun heter Yamaguchi, som er et veldig normalt etternavn i Japan!), og hadde med det til timen, pluss noen.. Jeg aner ikke hva det var, men en form for sukkertøy, kanskje. Det løsnet opp i halsen, og føltes bedre etterpå! Tror ikke vi har samme typen i Norge.. Og ja, til tross for 30 grader ute, frøs jeg. Snakker om kjølig AC i klasserommet? Japp.

Etter det, føltes alt litt bedre! Faktisk ble jeg oppegående nok, og gledet meg til å være med vennene etter skolen. Men så begynte alt å bli mystifistisk. Mika og Sayo, som har gjort veldig mye merkelig de siste dagene, og knapt snakket til meg i det heletatt, sa de hadde noe de måtte snakke med lærerene om. Så tok Sari meg med til et tomt klasserom, hvor vi bare sløvet og skravlet mens vi ventet på Mika og Sayo. Så kom visst Sari plutselig på at hun hadde "glemt matteboka i klasserommet!", så vi måtte tilbake dit. Og da vi kom til klasserommet, var det gardiner foran alle dørene, sånn at man ikke så inn, og det ble ennå merkeligere da de åpnet døren, og ropte "Overraskelse!" til meg. Pultene var samlet til et langbord, fyllt med goddis og drikke, det var også hengt papirdekorasjoner på veggene, og på tavla stod det "Marion to wakarekai!" som oversatt betyr "Marions avskjedsparty". Og alle folka fra førsteklasse på den japanske skolen stod og ventet på meg... Det som er ennå merkeligere? At jeg var klar over det hele omtrent en uke i forveien.. Haha.

JAda, de søte vennene mine har slitt seg helt ut i omtrent 2 ukers tid, med å planlegge dette for meg, kjøpe gaver, goddis og få alle til å samle seg akkurat i dag. Den første uka skjønte jeg ikke hvorfor i alle dager de var så merkelige og ikke snakket til meg i det heletatt, og ble faktisk rimelig irritert på dem. Men, for omtrent en ukes tid siden, skjønte jeg vel det meste, og har egentlig vært klar over flere av småtingene. Og det til tross for hvor hardt de prøvde å skjule det. Så, i stedet for å ødelegge for dem med å fortelle dem at jeg alt hadde skjønt det, smilte jeg heller, rørt over at de faktisk hadde stelt istand såpass for meg. Altså, jeg har jo blitt god venn med mange av dem, men at jeg faktisk betyr nok for dem til at de vil lage et party for meg.. Det er helt utrolig. Jeg har virkelig fått venner får livet her.

Så naturlig nok, tiltross for at jeg også visste om det, så begynte jeg jo selvfølgelig å gråte, noe som overrasket de fleste, men de så litt glade ut også. Jeg fikk faktisk noen andre folk til å gråte også, nettopp fordi jeg hadde blitt så glad. Jeg fikk jo tilogmed gaver! Først og fremst en pakke med spisepinner spesiallaget til meg. Hvordan jeg vet det? Vel, fordi de har ingravert navnet mitt i dem! Og jeg fikk også et fotoalbum. I det, var det bilder fra alle folka i gamleklassa, og bakpå hadde alle sammen skrevet en hilsen til meg. Jeg har ikke peiling på hvor mange som skrev; Selv om det bare har vært ti måneder, har det vært ti utrolig morsomme måneder! Tusen takk for at du kom hit!

Jeg ble så rørt at jeg nesten gråt igjen. Også fikk jeg overrakt en tegning, av to av de flinkeste på skolen vår, som hadde tegnet meg i mangastil. Også fikk jeg masse håndskrevne brev.

Hele partyet var kjempemorro, fordi alle snakket med alle, og det ble spist masse, og utrolig mye tull. For en gangs skyld fikk jeg liksom snakket på lik linje med alle sammen, og det føltes utrolig fint! Dessuten spilte vi en form for flasketuten peker på, hvor vi på forhånd trakk hver vår lapp med et nummer. Den flasketuten pekte på, ble "sjef" valgte ut ett eller flere nummer, og personen/e med akkurat det nummer/et, skulle gjøre som sjefen befalte. Jeg ble sjarmert over den første, fordi jeg og Nakai-kun (han som egentlig er ganske søt!), ble valgt ut til å klemme. Guttene fant det underholdende at jeg er så lite sjenert, og Nakai-kun var søt, fordi da han fant ut av at han skulle få klemme meg, sa han "Yay!". Jeg fikk også latterkrampe da Akane, ei fra gamleklassen, befalte at en av guttene skulle lage en "drink" av alt som sto fremme på bordet, så skulle Kato-kun drikke den. Åh, ansiktsutrykket til Kato-kun i det han drakk av det som må ha vært gift... Genialt! Og, jeg syns det var søtt da Sayo skulle ta et bitt av en kjeks som Matsura-kun matet henne med. Haha, jeg digger folka!

Jeg følte veldig på det at jeg ikke ville hjem akkurat nå, at jeg vil være med alle bittelitt til. Men, samtidig så vil jeg veldig gjerne hjem. Om jeg skulle ha vært her lenger nå, må det være på egenhånd, i eget hus, fordi jeg tror ikke jeg takler å forholde meg til en vertsfamilie stort lengre. Hvis noen spør meg om hva som har vært hardest, tøffest og verst i løpet av året mitt i Japan.. Svaret mitt er utvilsomt "vertsfamiliene." Det kan hende det er jeg som har store problemer med å tilpasse meg andre familier, men det skal være sagt at det er utrolig hardt å komme fra Norge, et kjempefritt land, og fra en familie uten særlig mange regler, og så til en familie hvor du må legge deg helt flat så fort noen finner ut av at du har gjort noe de ikke liker, til tross for at det ikke egentlig er noe å unnskylde seg for.

Uansett, året mitt har vært en utrolig opplevelse, på både gode og vonde sider, og jeg anbefaller absolutt folk til å ta utvekslingsår! Man vokser så mye på det, om ikke annet så blir man i allefall klar over hvor bra det egentlig er der hjemme.

Det første man så da man gikk inn i klasserommet.

Legg merke til merke til tegningen av meg!

Jeg fikk spisepinner!

Med navnet mitt ingravert.

Og fotoalbum!

Se hvordan de har stelt i stand!

Jeg syns de har vært flinke, jeg...

Her gomler man kremboller.

Også fikk jeg lurt alle guttene med på å ta et bilde sammen med meg, yay! Panneluggen min ser merkelig ut...

Meg og Mona. Legg merke til antisktsutrykket til Matsura-kun, han i døråpningen x)

Mika, som alltid er like fotogen!

Og flasketuten peker på.. Mwahaha. De var så søte.

Og vel.. Jeg og Risako kunne vel ikke være dårligere, kunne vi? Men, jeg har nå et relativt merkelig ansiktsutrykk, tørr jeg påstå!

Japansk klima!

2010-06-15T05:34:00.001-07:00

Oi, ble litt blogging i dag.. Hvorfor plutselig så ivrig? Vel, jeg fikk inspirerende kommentarer! Jeg må jo blid-gjøre leserene mine! Så, jeg står på jeg, til tross for at klokken blir mange (haha særlig, klokken er halv ti, men jeg er som vanlig utslitt, og etter en laaaang skoledag og gym med volleyball.. Ja, trenger jeg si mer? Jeg har aldri vært flink på volleyball, og klarte å bomme helt sykt på en surv i dag, og armen min er hoven og vond, men æsjda, læreren ble da vel kanskje fornøyd?)

Klimaet i Japan, var det noen som spurte! Jaa, klimaet i Japan er noe helt for seg selv.. Eller kanskje ikke? Men uansett, litt oppmerksomhet skal det nå få!

Jeg kan starte med høsten! Da jeg ankom i oktober, var det fortsatt temperatur til å gå i skjørt! Men, den svingte over til kaaaaaldt i November. Vi snakker ikke minusgrader, men rundt 8 grader, og man tok frem skjerfet sitt. I desember hadde man på seg genser under skoleskjorta, og man merket at det var fælt å gå i skoleuniform og bare skjørt! KALDT! Sånn på fritiden.. Man brukte helst langbukse ja, og lett jakke ute. Da man kom over i Januar, kjøpte jeg skolekåpe, og invisterte i sorte tights, som ble brukt i to og en halv måned. Man frøs ikke lengre på den måten (untatt på tærne!!!!), og ikke ble man forkjølet heller. Jeg er IMPONERT over japanske jenter, og hvor strie beina dems er. Jeg har ikke telling på hvor mange japser som så rart på meg og sa "Men.. Hvorfor fryser du?? Du er jo fra NORGE!!!!!?" Vel, sannheten er, kjære japser, er at vi nordmenn, vi har vett til å kle oss når det blir kaldt, vi! Det som slår meg som det definitivt fæleste, var de japanske husene. KALDE! De fyrer ikke inne (med mindre du kommer til ganske nordlige strøk), og jeg savnet faktisk ei strikkejakke. Jeg måtte kjøpe meg fleecedress til å labbe rundt i inne, og brukte faktisk skjerf også, innendørs!!! Selv om det bare lå rundt 0 til 3 grader på plusssiden, og aldri ble kaldere enn maks fire minusgrader. Det føles bare kaldere pga uniformen! Og, jeg tror de japanske vinterene er tørre. Men det er nå i området jeg bor da!

Skiftet mellom høsten og vår/sommer har skjedd så fort at jeg ikke merket det. Sånn, ene dagen brukte du jakka til skoleuniformen, andre dagen svettet du ihjel. Tredje dagen var det iskaldt, og du kastet på deg stilongs igjen, mens femte dagen var det lunket, og fra og med derifra, ble det varmere og varmere. Nå har vi lov til å bruke enten sommer eller skoleuniform, og for meg er nesten vinteruniformen for varm... Og, herregud! Det er så høy luftfuktighet! Ikke vits i å rette ut håret engang, det krøller seg så fort at du nesten hører det, liksom...

Hva jeg anbefaler av klær og sånn sett fra Norge? Vel, jeg tror en strikkejakke kanskje kan være greit å ha, for de er varme.. Men, om du ikke har den med deg, ikke frykt! De har utrolig mye søtt, varmt og billig i Japan, og du trenger ikke bekymre deg for sånt heller. De har også varme sokker og tøfler, pluss votter som er billigere enn dem du får kjøpt på H&M i Norge. (100yen shop, typ 7 kroner for et par votter i knalle farger!) Du får også kjøpt utejakker tre ganger kulere enn de vi har hjemme i Norge, og de er fremdeles billigere enn våre. Så, du trenger ikke egentlig å ha med deg noe! De fleste utvekslingsstudenter tar ikke med seg sånt, de sjekker ann temperaturen selv, og kjøper det de tror de trenger. Praktisk!?

Sjekk ut søte kosedressen i fleece da!? Eller... Kanskje ikke fleece, men noe varmt og mykt noe i allefall...

Mer du lurer på? (Ja, jeg gir meg. TRØTT!) Et ord, kommentere!

Lykke på blogg!

2010-06-15T04:40:00.000-07:00

Oioi, nå ble jeg virkelig glad! Jeg logget inn på blogspot, og plutselig hadde jeg fått HELE 9 kommentarer fra folk som engasjerte seg! Åh! Jeg blir så glad av sånt! Så, nå skal jeg gjøre en skikkelig innsats og svare på alle spørsmålene som kom, og jeg skal faktisk gjøre det med stil, jeg legger det ut som innlegg!!! Haha.

Jeg fikk en kommentar fra Ronja Elise, og hun spurte om følgende;

1. Hvilket reiseselskap dro du med?
- Jeg dro med Explorius! www.explorius.no for å komme til siden dems!

2. Hvor mye kostet det?
- Det hele kostet (lettere avrundet) rundt 70 000, også må man huske på lommepenger som blir fra 20 til 22 000 kroner. Pengene går med til alt fra skoleskyss, matpakke (men jeg er heldig, for vertsmoren min lager matpakke til meg!), toalettsaker og om du skal henge med venner, trenger du jo litt penger der også. For ikke å snakke om ekstra shopping da, haha.

3. Hvor lang tid tok det før du kunne ha ordentlige samtaler med veninnene dine på japansk?
- Hmm... Vel... Jeg må innrømme at det tok litt tid! I begynnelsen var det mye gesirkuleringer og nøling, pluss at man alltid hadde en ordbok under armen! Men, omtrent 5 måneder, så var jeg grei nok til å forstå samtaler, og begynte å ha det mer gøy sammen med dem, fordi jeg forsto hva ting dreide seg om. Nå, etter 9 måneder, trenger jeg sjelden å slå opp i ordbøker, fordi om det er noe jeg lurer på, holder det å forklare det på japansk, så skjønner jeg det uansett! Feilene jeg begår, ligger mest i riktig bøyning av ordet, men det er ting som tar trening, og folk forstår deg uansett! Haha.

Jeg fikk også en del hendvendelser og oppfordringer fra Silje, og jeg skal prøve å slenge på et innlegg om både klima og temperaturer, pluss hvordan type klær du burde gå for. Og et til om hvor langt skolereglene går, og hvilke begrensninger du har når det kommer til sminke, frysyrer og sånt på skolen! I mellomtiden tar jeg opp et av spørsmålene hennes:

1. Er det en spesiell videregåendeskole type/linje(sånn som f.eks musikk, dans og drama) du må gå på for å kunne få lov til å reise til japan?
- Teoretisk sett skal du helst gå almennfag, men du kan jo alltids gjøre som meg!? Jeg gikk Design & Håndverk første året, og gikk faktisk andre året på Tekstil & Design. Men så kom jeg avgårde litt sent som utvekslingsstudent da. Et år senere enn de fleste! Men, æsj da. Det er bare greia med at noen selskaper aksepterer ikke studenter over 18! Men i allefall. Skolen min hadde ikke tilbud om 3 år Tekstil & Design på skolen min, så jeg valgte å ta fri et år, dra som utvekslingsstudent, og når jeg kommer hjem igjen skal jeg gå påbygging til generell studiekompetanse. Så, om du gjør det på den måten, ikke noe problem! Du har jo fortsatt poengene fra første året når du kommer hjem igjen! Men for å være helt 100% sikker, råder jeg deg til å ta kontakt med rådgiverene på skolen din, og om ikke de vet helt sikkert, har de jo pliktighet til å vise deg videre til folk som vet! : )

Så over til spørsmålene jeg fikk fra Anne Sofie!

1. Hvis du er "stor" i forhold til alderen din... Hvordan er det da å være i Japan?
- Hm, det er folk store for alderen sin i Japan også, men det er et klart mindretall, så man kan ende opp med å føle seg som en kjempe i forhold til dem. Nå vet ikke jeg hva som er "stort" i forhold til alderen sin, men om det er snakk om litt overvekt, er det ikke noe problem, tror jeg. Japaneserene er ikke særlig fordømmende sånn sett, ikke de jeg har møtt! Men når det kommer til klær, kan det bli litt værre, fordi flertallet er så små, og de har derfor ikke særlig store størrelser. Jeg f.eks. sliter med å finne shortser, fordi det som er mer eller mindre "normale" lår hos jenter som ikke trener der hjemme i Norge, det er type stor størrelse i Japan... Og de matcher ikke overens med normal størrelse i livet, liksom.. I værstefall kan man ta med seg de tingene man er usikre på i Japan, hjemmefra!

2. Hvilke fag har du i Japan på skolen ?
- Det er det mange som har lurt på! Men faktumet er at det ikke har så mye å si, for jeg gjennomfører ikke timene likevel! Uansett; Jeg har Engelsk, Japansk, gammel Japansk, Biologi, fysikk, Matte, Gym, Japanshistorie og Verdenshistorie.

3. Hva måtte du kunne av japansk før du dro til Japan?
- Det kommer ann på selskapet du reiser med! Jeg reiste med Explorius, som krever at du kan hiragana, katakana, rundt 50 kanji, selvintroduksjon, og litt hilsninger og sånt. Og ellers at du har en lærer som kan skrive en bekreftelse på at du kan det du skal før du reiser.

4. Hva sa du til foreldrene dine for å få tillatelse til å dra?
- Jeg trengte ikke egentlig si noe, det var faktisk min kjære far(kjære kjære pappaen min, TAKK! Men jeg vil hjem nå.. Haha.) som foreslo det for meg!

5. Jeg har Cøliaki ( Hvete allergi ) så blir det et problem for meg da?
-Om man har cøliaki, så kan det være et problem. De bruker hvete i ganske mange produkter, for ikke å snakke om at de knapt nok har grovt brød i det heletatt. Noen skoler har faktisk ikke kantiner eller sånt i det heletatt, f.eks. som på skolen min, der de har "brødbutikk". En liten kiosk med forskjellige typer brød, rundstykker og kake-ting å velge mellom. Og der får du neppe tak i noe hvete-fritt.

6. Når du har vært i Japan et år på skolen, og tiden hos vestsfamilien din er over, kan du søke om å være der lengre FØR du må dra tilbake?
- Vel, om du ønsker å være der lengre før du drar tilbake er en annen sak... Men! Problem-delen her er at når du får visum som utvekslingsstudent, så får du det kun for ett år, og tiden som utvekslingsstudent er som 10 måneder. Altså, det betyr at du har 2 måneder til hvor du kan oppholde deg lovelig i Japan, noe du ikke trenger å søke om. Men, det må klargjøres med reiseselskapet ditt at du ønsker å reise hjem etter lengre tid, og ikke rett etter de 10 månedene. Også må du sørge for å ha et sted å bo, for det er slettes ikke sikkert at du kan bo hos vertsfamilien!

7. Krever de mye av at du skal lære japanske *knips* så fort?
- Vel, de har respekt for at du er utenlandsk, så de kommer til å forstå at du ikke skjønner alt helt med en gang, men min første vertsfamilie var sånn, men.. Greia med japanske folk, er at ikke alle sier rett ut hva de mener, så i stedetfor å fortelle deg at de syns du skal bli flinkere, og at du burde gå å studere, får du heller et enormt studie-press! Vertsfamilien rakket hele tiden ned på meg og hakket på meg om jeg gjorde feil, og fikk meg til å føle meg helt forferdelig, enda jeg prøvde så hardt jeg kunne. Derfor byttet jeg, og familien jeg har nå, forventer ingenting av meg, og er strålende fornøyd med hva jeg kan, og blir glade på mine vegne når jeg formulerer meg helt riktig, eller lærer nye, vanskelige utrykk.. Dette kommer også helt ann på familien!

8. His jeg vil imponere vertsfamilien min før jeg kommer, hva bør jeg gjøre da?
- Du burde studere! For de blir utrolig imponerte over alt du kan da du annkommer! Og du imponerer ved å ha med deg bilder og litt gaver fra hjemlandet. Sånn elsker de!

Og så, sist men ikke minst, Anonym! Anonym lurte på ting med hårfrisyrer hun også, og vel, jeg skal glede deg/dere med å lage et innlegg spesielt tilpasset dette området også! (Yay!) Bare sånn helt kjapt... Sidecut på jenter kan bli regnet som for "crazy", desverre...

Og, anonym er høy, 182cm... Det første som slår meg, er at alle antagelig kommer til å påpeke at du må være/hadde vært en perfekt modell! Ganske mange kommer nok til å misunne høyden, andre, kanskje skremt.. Men, ikke noe problem! Får en del morsomme episoder? Garantert. Men, tvilsomt at det blir noe problem, med mindre du er skikkelig uheldig med skole og sånt, noe som også sjelden er et problem. Og i værstefall kan du skremme vekk dem som er ekle! Det som slår meg, er at du muligens kommer til å bli kalt "kakkoi", direkte oversatt som kul. Men altså, fancy type, og, du er utveksligsstudent, så ikke bekymre deg! : )

Såå! Jeg håper folk følte de fikk litt svar på spørsmålene sine nå! Eller??

Dagens kanji! 5

2010-06-13T02:16:00.000-07:00

Husker dere for litt tid tilbake, da jeg fortalte om kanji'en som heter hito, eller altså menneske?

Den som ser sånn ut?

Vel, i dag skal jeg introdusere den som ligner veeeeeldig, men har en helt annerledes betydning. Grunnen til at jeg introduserer den, er nettopp fordi det er viktig å ikke ta feil av dem!

Dagens kanji er Hairu/ireru, eller på norsk, ha i/putte i/gå inn (i).

Slik ser den ut når du skriver hele ordet.

Den første delen, leses som "ire" eller "hai", mens den siste, som er kanji'en for "ru" leses som den står. Sammen blir det ireru/hairu. Hvordan man vet om det er "hairu" eller "ireru"? Det kommer ann på setningen! Hvis det er i en sammenheng med mennesker på et sted eller noe sånt, er det som oftest "hairu" som betyr å gå inn i noe (hus, dusjen, bilen o.l.). I matlaging og sånt, så er det ireru, og det gjelder også om du skal ha ting i bokser, pennal, sekker og sånt!

Sån har du funnet ut forskjellen på de to kanji'ene? Den lengste streken på hito, peker til høyre, mens den på hairu peker til venstre! Veldig viktig. Ikke bland dem! : )

Tips for fremtidige utvekslingsstudenter:

2010-06-13T00:51:00.000-07:00

Ja! For jeg vet at det er fremtidige utvekslingsstudenter (med kurs for Japan) som leser bloggen min! Og, det kan kanskje være greit for dem å vite litt om hva jeg følte jeg ikke hadde med nok av/for mye av, og litt sånt.. Fordi det er VIRKELIG enkelte ting det kan være greit å vite om på forhånd, sånn om man ikke har vært i veien til Japan før...

1: Penger. Ja, penger. Jeg hadde ikke med meg noe særlig av kontanter da jeg dro til Japan, bare et rikt bankkort. Det var noe jeg angret på! Hvorfor? Vel, fordi... Fordi når det kommer til banker og Japan.. Sannheten er at, er du utledning og kommer til Japan, da kan du ikke gå til en vanlig bank og ta ut penger... Japan har hatt ganske mange og store problemer med utledninger og penger, så resultatet er at de har gjort det så vanskelig som mulig for utledninger som ev. skal finne på ulumskheter. Og, ikke får du laget deg japansk bankkort heller, ikke før etter at du har bodd 6 måneder i Japan.. Fint. Løsningen er altså å ta ut penger på 7/11!!!! Jeg tar alltid ut penger der, og er det noe det finnes nok av i Japan, så er det 7/11. Faktisk det landet i verden som har flest 7/11'er! Men, de heter som oftest 7 & 1 holdings i stedet for 7/11. Men, omtrent samme logoen, så ikke vanskelig å finne.

Omtrent hvor mye anbefaler jeg at du har med? Mellom 10 000 og 30 000 yen i kontanter, altså rundt 700 til 2000 i norske kroner. Da kommer du langt, og trenger ikke stresse med hverken å finne bank eller noe som helst. Og, nå vet du forresten at det bare er å gå til nærmeste 7/11. De har tilogmed alternativer for engelsk, og jeg tror du kan bruke visa electron også!

2: Klær. IKKE ha med deg noe særlig av klær. Mitt forslag er undertøy, pysj (ettersom alle i Japan bruker pysj, og det er støtende å ikke bruke pysj), og kanskje 5 skift med klær. Hvorfor så lite? Vel, fordi du trenger faktisk ikke mer. Tenk på at du skal på en japansk skole, og bruke uniform 5/6 dager i uken, avhengi av skolen. Du er der fra morgenen, til rundt 4-5 på dagen, hvorav du drar hjem, og er hjemme omtrent en time senere, pluss minus. Hjemme har du også mer enn nok av ting å gjøre, og etter uniformen, da vil man helst hoppe inn i en joggedress, eller så går man kanskje i uniformen helt til man skal ha det daglige badet sitt. Dessuten, hva skal du med masse klær når du kommer til Japan, angagelig verdens største shoppingsenter, haha. Du finner klesbutikker ALLE steder, og de er så billige at de får lommeboka di til å juble. Dessuten, om du liker å shoppe (sånn som meg...), så vil du antagelig ende opp med overvekt, og mye post hjem igjen. Så, ved å ikke ha med noe særlig til å begynne med, slipper du å sende hjem så mye (sånn som meg...) også! Smart, sant?

Men, hvis du bekymrer deg over hvordan du skal få kjøpt litt nye ting til garderoben din og sånt, skal jeg lære deg litt om hvor du kan dra for å få kjøpt fine og billige klær, pluss hva du kan si for å spørre vertsfamilien din til å ta deg til et sånt sted.

- Omtrent alle steder i Japan har de en butikkkjede som heter Shimamura. Det er nok den billigste kjeden også. Klærne er ikke sånn KJEMPEBRA kvalitet, men det er så billig at det er ikke vits i å kjøpe kvalitet. Og de har bra nok kvalitet, jeg er fornøyd! Shimamura er ikke et sted du går til for å få moteklær og sånt, og man skryter ikke av å ha kjøpt klær der, men jeg gleder meg alltid til å dra dit.

- Uniqlo er også en ganske kjent kjede. Japansk av opprinnelse, men finnes andre steder i verden. Klærne er fin kvalitet, og.. Jeg vil egentlig si at den er full av... Basis-klær! Sånn type enkle t-skjorter, jakker og gensere i ensfarger, olabukser i allefarger og former, ja, rett og slett basisplagg. Men, de har også ganske mye andre ting, og med litt oppfinnsomhet og kreativitet, kan du få en skikkelig stilig garderobe med ting fra Uniqlo. Pluss, Uniqlo finnes vel i alle byer!

- Avail er en annen kjede jeg elsker. Men, desverre ikke så spredt som verken Shimamura eller Uniqlo. Men om du får sjansen, stikk innom! Mye fancy, og som oftest det billigste stedet du kan dra, hvor du samtidig får se det mest populære på motefronten.

Så, hvordan får du familien til å ta med deg til et sånt sted?
- Jeg vil gjerne handle litt klær.
- Shi-fuku kaitai. (Shi-fuku betyr "dagligklær", om jeg kan oversette den. Kaitai kommer fra ordet kau, som betyr kjøpe, og ordet tai, som betyr vil, om man setter det sammen med et verb. Som f.eks. om du sier "tabetai", som betyr "vil spise".

- Jeg vil til~(et spesielt sted, som f.eks. stedene jeg nevnte ovenfor)
- ~(navnet på stedet du vil til) ni ikitai. (ni betyr til, mens ikitai kommer fra iku, som betyr dra, mens tai er fra isted, altså vil dra til.)

- Kan vi dra til~(navnet på stedet du vil til)?
-~(navnet på stedet du vil til) ni itte mo ii? (ni betyr til, itte kommer fra iku, og betyr altså dra. mo ii blir som "er det greit?")

Sånn! Da vet du hvordan du spørr!

3: Toalett artikler! Du trenger ikke ha med deg noe særlig av det, bare til den første måneden liksom. Du får kjøpt alt og mer til i Japan. De er flinke på sånt! Overalt er det stoooore såkalte "drugstores", med alt mulig av toalettsaker. Ansiktsrens, kremer (faktisk Niva og Dove og sånt som vi er kjent med i Norge også!), leppepomader og hårprodukter. De fleste familier i Japan kjøper økonomiflasker med shampo og balsam, så det er som oftest noe du ikke trenger å tenke på. Hos alle de tre vertsfamiliene jeg har vært hos, har jeg fått bruke shampoen og balsamen deres. Også er det vel greia alle jenter lurer på da... Hva gjør man når man har mensen!? (Ev. mannfolk som er sårbare for dette området, jeg lager nytt avsnitt lenger nede, så, du kan trygt se vekk uten å gå glipp av for mye..!) Vel, ikke noe å bekymre seg for. Japanske kvinner har mensen de også. Nok av produkter på markedet! De er flinkere på bind enn det vi er i er i Norge, og det er tegnet ganske bra utenpå pakka, så du trenger ikke lese så mye japansk for å finne ut av det. Om du heller foretrekker tamponger, vel, de har det også. Men annerledes enn hva jeg var vant med! (ettersom jeg foretrekker sistnevnte alternativ!) Ikke sånne man dytter på plass selv, men med sånn fancy applikator-ting! Veldig lett å bruke, og man får med bruksanvisning, men tar kanskje bittelitt tid til å bli vant med. Dessuten er hele formen annerledes! Ikke en sånn liten sylinder, mer som en avlang pute, brettet i to, og puttet inn i aplikator-tingen. Men, like funksjonell som de norske! Og størrelse... Rosa er som oftest minst! Blå er mellomstor, og grønn er super! Frykt ikke! Haha.

(Gutter, trygt å se igjen..!) Så, hvordan vet man hva som er trygt å bruke på ansikt og sånn av renseprodukter? Vel, et av de bedre, billigere og mest populære merkene i Japan, er Bioré. Og de merkene som er skadefrie å bruke på ansiktet (som har mer sart hud enn andre områder...), har som regel et lite merke et sted på etiketten. En liten måne, og ved siden av, står det kao (som er japansk for ansikt!).

Ansiktsrensen jeg alltid bruker!

Merket jeg snakket om!

Jeg vet desverre ikke så mye om barbering for gutter, men det er garantert ikke problematisk å få tak i det på drugstorene heller, ettersom de har flere hyller beregnet for mannfolk der også! Og jenter, de har venus-barberhøvler i Japan også.

4. Elektriske duppeditter... Vel, du trenger definitivt ikke ha med deg mobilen din, for den er dau, med mindre du vil sende meldinger hjem (til en veldig dyr penge). Min har ligget helt ubrukt hele tiden jeg har vært her (ved unntak av en meldig til en kompis, som døde på seg (skvatt) av å få meldinger av en person vedkommende ikke hadde fått meldinger av på 5 måneder, fordi avsenderen befant seg i Japan.).

Hårføner; trengs ikke. Den får du nok låne av vertsfamilie!

Data; Det lurer veldig mange studenter på. Jeg anbefaler å ha med deg din egen, om du har laptop. Jeg har fått bruk for min, og det føles litt frekt å spørre om å få låne vertsfamilien sin... Dessuten har den ikke ÆØÅ! De fleste familier har trådløst nettverk, så ikke noe problem å få brukt den. Men problemer kan oppstå! Som f.eks. at vertssøsken og sånt kan bli sjalu, eller at familien reagerer på at du sitter for mye på dataen! De første månedene er det viktig å ikke sitte for mye ved den, og heller bevise at du vil lære språket, og er interessert i landet. Hva er poenget med å dra til Japan og sitte foran pc'en hele tiden? Man vil vel utforske!?

Så var det min beste venn.. Rettetanga! Jeg bestilte meg faktisk en fra ebay, og fikk den før jeg reiste. Bitteliten sak, som passer rett inn her! Men, så var det en ting da... Japan har så høy luftfuktighet! Så, det har ikke mye å si om jeg retter panneluggen min eller ikke... -sukk-. Så, du kan likesågodt la den være hjemme...

OG sånn randomt ellers... Det kan hende du som jente burde vurdere å ta med deg en tjukk tights hjemmefra, sånn at du overlever en kjølig vinter med skoleuniform og kort skjørt.. Tøfler/slipperser er også en fin ting! Nesten alle familier i Japan bruker tøfler, men det er jo oftest valgfritt. Men, det kan jo vurderes!

Og, sånn sist men ikke minst, gaver til vertsfamilien! Jeg slengte med meg en pakke brunost, et norskt flagg, melkesjokolade og hadde med meg en HAUG bilder. Du vil nok gjerne sørge for å ha med deg en god del bilder av huset ditt, alt fra kjøkken og bad til hvordan rommet ditt ser ut, og huset utenfra, nabolaget og sånt. De digger også bilder fra skiturer og herjing i snøen! Og ellers litt norsk natur. (Her er pc'en en fin ting! Perfekt sted å vise frem alt da gitt!) Ellers er det perfekt å dra på sånn.. Hva heter det? Suvenir-butikk og få tak i en bok om Norge, skrevet på japansk. Da blir de overlykkelige! Og, det kan være greit å ha inn litt norsk musikk/musikk fra norske artister på mp3'en, for dette er jo også interessant for dem...

Flere spørsmål? Du vet hva du har å gjøre.. Kommentere!!!!!

Veien til skolen...

2010-06-10T04:55:00.000-07:00

Waah, virkelig ikke i skrive-humør nå om dagen! Det sliter hardt for å kunne få seg til å åpne opp en fane med "blogspot.com" og begynne å taste inn et nytt innlegg.. Så takk for dere som, til tross for min latskap, faktisk sjekker gjevnlig, og leser det jeg legger ut.

Men så skal en ting være sagt, jeg er blitt vant til Japan, og er ikke lengre helt sikker på hva som er interessant og ikke for dere der hjemme, og siden jeg drar hjem igjen om 26 dager, ville jeg satt pris på om dere la igjen kommentarer og sånt eller mailet meg hvor dere fortalte hva dere ønsket å høre om! Da blir det enklere for meg å blogge, og mer interessant for dere! Sådet så!

Og så til dagens innlegg.. Ja, veien til skolen! Jeg har blitt veldig glad i det nye kameraet mitt, og fant ut av at siden det var så strålende flott vær, kunne jeg likesågodt dokumentere skoleveien min! Eller.. I allefall det stykke jeg går da.. Kanskje jeg får nok mot til å ta bilde av det folksomme toget på morgenen... Eller ikke!

Sånn ved jernbanen, som går langsetter hele veien til skolen. Om jeg blir forsinket eller noe, tar jeg toget til skolen, men vanligvis går jeg. Selv om det koster meg kun rundt 14 kroner å ta toget...

Mer togbane! Det er vanligvis fullt av studenter på toget! Både fra min skole, og andre skoler.. Og vanlige folk.. Lærerene pleier også å kjøre toget.

Benet mitt igjen (jeg liker å ta bilder av bena mine...) Denne gangen i sommeruniformens skjørt! Det må jeg lage et innlegg om!

Litt mer vei, og en random student fra skolen min, som tilfeldigvis ble med på bildet!

Og de pene blomstene.

Uheldig student, og hus.

Toget! Er det ikke litt stilig? Akkurat dette er veldig gammeldags!

Hus og murvegg.

Mer vei.

En sidegate! Wao... Noen ganger pleier en gammel dame å feie asfalten utenfor to av husene der.

Her blir veien stooor og normal igjen! Og i dette området pleier det alltid å stå parkert utrolig mange taxi'er, hvorav omtrent alle sjåførene sover middagsblund!

Når jeg ser på bildene mine, og tenker over det, så blir ikke himmelen i Japan så blå som det den er i Norge... Ja! Det er sant! Den japanske luften er så dårlig, at jeg har fått utrolig lite pen hud mens jeg har vært her nede! Typisk problem for alle utledninger (fra steder med renere luft, vel og merke) som kommer til Japan...

Fem meter fra skoleporten! Og ja, vi har faktisk ordentlige porter, i metall med låser og hele greia!

Baksiden av skolen!

Og sist, men ikke minst, skoleplassen! Fin?

-plystre- Stopp! du kommer til å bli ranet!

2010-06-04T05:54:00.000-07:00

Nei, ikke den mest tilfeldige overskriften min, og nei, jeg har ikke blitt gal. Jeg tror det ligger mer i retning av japsene.

Nå skal jeg forklare. Vel, i det siste så har vi trent masse på å synge på skolen. I slutten av Juni, så har vi nemlig en slags... Event på skolen, hvor alle klassene fra alle trinn har trent på en spesiell sang, som de fremfører. Den klassen som fremfører best, får visse premier, pluss noen plusspoeng på sluttkarakterene sine. Så det medfører at jeg må stå opp rundt klokka 5 på Mandager, Onsdager og Fredager, og være på skolen til 4 halv 5 tiden, og trene på å synge. Fint. For jeg er jo så flink til å synge. Særlig. Jeg er virkelig helt forferdelig på å synge! Jeg er virkelig dårlig med alt som heter musikk og sang. Jeg liker å høre på det, men jeg tror jeg er lettere tonedøv, og... Ja, jeg er virkelig ikke i stand til det med musikk. Så får jeg et hefte med en sangtekst, på japansk, med noter, og jeg får beskjed om at jeg er noe de kaller "alto". Aner ikke hva det er, men det er utfordrene, og jeg må masse opp og ned med stemmen, og skulle egentlig ønske jeg hadde havnet i soprano gruppen.. Jarra! Men, resultatet er at jeg jobber masse sammen med de andre for å kunne presentere noe halvveis fremførbart.. I værste tilfellet, så lærer jeg meg sangteksten utenat, og mimer... Jaja, ønsk meg lykke til a...

Så, joda! Jeg har melodien til sangen på hjernen 24/7, og nynner på den hele tiden, synger strofer fra den, og plystrer den. Så jeg ble veldig overrasket her i sted, da jeg uten å tenke vidre over det, plystret på melodien til den. Så roper plutselig vertsmoren min til meg, og sier at "Det må du ikke gjøre, da kommer det innbruddstyver!" Og jeg blir lettere sjokkert, får hakeslepp og ser dumt på henne. Hun får latterkrampe, og jeg tar meg sammen, ser lettere undrende på henne, og ber henne forklare seg nærmere. Hun sa noe sånt som at "Fra gammelt av, så er det alltid blitt sagt at dersom man plystrer på kveldstid, så finner innbruddstyver veien hjem til deg, og raner deg!" Hun sa også noe om at det fra gammelt av var sagt at folk som var lykkelige, ofte plystret. Og lykkelige folk hadde ofte bra med penger, og velstand i hjemmet, så derfor valgte tyvene ut husene til folk som plystret. Jeg vet ikke om det faktisk stemmer, eller om det er noe mødre sa til barna sine for å få de til å holde kjeft på kvelden (noe som ligner noe jeg fortalte til min Lillebror der hjemme i Norge en gang. Han har alltid vært fæl til å slurpe alt mulig flytende. Så jeg sa noe sånt som "Marius, det burde du ikke gjøre. Om du slurper, tror kroppen at du spiser suppe, og da kommer du til å legge på deg, fordi kroppen din tror du spiser hele tiden, selv om det bare er drikke!" Resultat; Null slurping på omtrent 2 og et halvt år helt til han spurte mamma...), men sånn er det i allefall!

Konklusjon; Drar du til Japan, ikke plystre på kvelden.

Dagens kanji! 4

2010-06-03T04:06:00.001-07:00

Dagens kanji er:

Hon! Eller på norsk, bok.

Grunnen til at jeg velger å ta opp akkurat den, er fordi den brukes blant annet til å skrive "Nihon" som er "Japan" på japansk.

Her har du "Nihon", kanjiene for "Japan". Den første kanjien leses som "Nichi" som betyr dag.

Imaki-kun.

2010-06-02T04:55:00.000-07:00

Ja, Imaki-kun! Hvem er han? En gutt i klassen min! Som ble veldig dårlig under skoleturen til Australia. Så vidt jeg forsto, så ser det ut til at han har alvorlig sukkersyke, men at han fikk sitt værste for ikke å si første utbrudd under turen.

Resultatet var at han ikke fikk gjort noe særlig på turen, eller hatt det særlig gøy. Derfor har han tatt seg to uker fri fra skolen, for å bli friskere. Også viser det seg at Japan har enda en merkelig tradisjon som gjennomføres når det er snakk om syke mennesker, eller de som er på sykehus! Den ble jeg innført i... Nemlig ved å brette 1000 papirfugler...

Haha, riktig nok ikke alene, men samlet så lagde hele klassen 1000 papirsvaner, eller traner, for å være helt korrekt. De ble lagt i "alle regnbuens farger", for så å bli tredd på en snor sånn at man hadde to fugler av her farge etterhverandre, som gikk gradvis over i en annen farge. Ganske søte, og man legger virkelig bra mye jobb i dem! Nevnte jeg at de var små? Knøttsmå. Slit! Men litt gøy.

Vi skrev også kort til ham, som ble satt inn i et fotoalbum sammen med de første bildene fra skoleturen, som han var frisk nok til å ha fått vært med på. Relativt interessant prosess med det hele, og folk ble ganske oppstemt over det. Det som også forundrer meg, er at alle tok det helt naturlig å brette fuglene! Jeg tror ikke det finnes en unge i Japan som ikke kan å brette disse fuglene! Facinerende. Og at de gir dem på sykebesøk! Velvel, vi fikk i allefall forklart at han ble veldig glad over dem! Bra, ikkesant!?

Jeg brettet MASSE papir-pippiper!

Yuko, hun engelsk elskende ved nabo-pulten! Utrolig morsom jente! Jeg har ledd så mye siden jeg havnet ved siden av henne, at jeg ikke har telling på det! Men.. Jeg vet ikke helt hva vi ler av alltid, det kommer frem så mye randomt... Som f.eks. de søte, små digitale ordbøkene dems! Du kan slå opp hvilket som helst engelsk eller japansk ord, og få opp definisjoner, oversettelser, og eksempler. I dag slo hun opp "tight", og eksemplet som kom frem, var "Hold me tight!", noe som sørget for relativt bra latterkramper over hvor merkelige noen av eksemplene er...

Sari som jobber med hvite og grønne pippipper.

En frustrert meg som sliter med mine rosa pippipper, som ble styggere enn alle andres... Helt seriøst, haha.

Og en liten feeling på hvordan de blir tilslutt!

Australia, siste innlegg!

2010-05-31T05:00:00.000-07:00

De to siste dagene i Australia ble brukt relativt.. Hm... Ja, hva skal jeg si? En dag ble brukt på litt stressing igjen, fordi datteren hos de vi bodde hos, hadde fløytetime ganske tidlig på dagen. Så vi ble med og fikk høre på henne spille. Facinerende, men ennå begynner, så ikke så mye å skryte av. Men, det er jo fremdeles mer enn det jeg klarer!

Så fartet vi en god del rundt, blant annet for å kjøpe hundemat til hunden i familien vi bodde hos. Liten krøllete, svartpelset skapning, visstnok litt cockerspaniel og puddel. Søt var den i allefall. Og, morro å få vært med på Australsk dyrebutikk, for de hadde UTROLIG masse dyr, og det var fritt frem for å klappe dem. Selv smeltet jeg for to papegøyer, som var meget selskapelige, og fant det serdeles morro å klatre på armen min. Aw, jeg vil ha papegøye.

Ellers ble vi tatt med på et kjøpesenter, og fikk sett masse rundt, og bare hygget oss litt. Der var vi relativt lenge, og fikk se vertsmoren i aksjon, der hun smigret seg inn hos noen selgere som ga ut gratis smaksprøver av diverse mat, og sørget for noe som nesten kunne sammenlignes med lunsj. Jentene fra klassa mi, de japanske, er ikke vant med sånt. Prøvesmaking er ikke så stort i Japan, så derfor ble de rimelig fornøyde. Litt søtt.

Også ble det shopping. Hun tok oss med til en av de billigere suvenirbutikkene (fordi de rundt i byene er DYRE! Og vi hadde desverre ikke lov til å kjøpe taxfree stuff, fordi da blir det litt komplikasjoner med å komme inn i Japan igjen...) så vi fikk kjøpt suvenirer. Eller på japansk, omiyage. Fancy?

Ellers dro vi hjem igjen rundt klokka fem, fordi da hadde vertssøsteren pianotime, og læreren kom bortom. Kjempehyggelig gammel kar, som fant det fornøyelig å se en norsk pike blant de japanske. Fortalte masse morsomme historier, og jeg hadde det hyggelig. Venninnene mine også, og fant han fornøyelig, og sa han hadde fin stemme. Haha.

Siste dagen ble egentlig ganske stress, med å sørge for pakking, og så komme seg avgårde til møteplassen, si hadebra til vertsfamilien og ellers stappe ting på busser, for så å kjøre et godt stykke, til Sydney's flyplass. Der ventet vi i innsjekkinga rundt en time, og ble selv nødt til å lempe på bagasjen. Så hadde vi litt dødtid på flyplassen, og fikk kjøpe mat, og ellers suvenirer som var å få tak i. Så sløvet vi rundt der rundt en time.

Så ble vi ropt opp til gaten. Læreren ga oss nye seter igjen, og vi ble pakket ombord på flyet. Ingen vindusseter denne gangen, men jeg fikk sitte ved midgangen, så jeg kunne flytte på meg relativt lett. Praktisk med 10 timer på flyet. Og på veien hjem så satt jeg ved siden av Sari. Som ikke spiser flymat, og bare sover. Hele tiden. Joda, praktisk nok, og jeg får slappet av, men.. Hun sover ikke som folk flest! I stedet for å sitte godt tilbakelent i setet, tar hun frem bordet, og legger overkroppen sin oppå det! Også gled hun sakte men sikkert mot meg, så benplassen min ble halvert under veis.. Haha. Men, jeg sov da godt jeg og! Jeg trives egentlig ganske godt på fly, sånn for å være helt ærlig.

Sådet, detaljene som man trengte å vite fra turen, og nå har dere fått drøyt mange bilder, er ikke det fint da? Og, jeg hadde det jo bra, selv om det ikke anbefales å storme Sydney på 5 dager... Ta deg god tid! Haha.

Australia, dag 4!

2010-05-29T06:45:00.001-07:00

Som antakelig var den mest stressende i løpet av hele turen...

Dag 4:
Hvorfor jeg opplevde den som stressende? Vel prøv å leke kartleser i en gruppe bestående av 5 japanske jenter, alle vil til bestemte steder, og ingen kan bli enige om hvor de skal gå, med kun tre timer til rådighet inne i en svær by. Fint.

Joda, dagen gikk ut på at vi skulle dele oss inn i gruppene våre, altså de samme gruppene som vi gikk rundt i i Yokohama (se tidligere innlegg). Men nå gikk vi rundt i Sydney. Og alle sammen var like håpløst hjelpesløse når det kom til å lese kart, i tillegg til at de ikke skjønner det med "street" eller på norsk, alle gatene man har å velge mellom. Så, jeg som utlending, med forståelse for dette systemet, endte raskt (frivillig eller ikke, ville man fremover, måtte noe gjøres.) opp som kartleser. Men så var det greia med jentene da. Alle ville til forskjellige steder, og klarte ikke å bli enige om hvor å gå først, i tillegg til at de brukte en hel evighet på å få sørget for lunsj. Så masse tid ble borte for oss, og vi kunne ikke gå til alle stedene vi hadde planlagt på forhånd. Så egentlig var det, hvertfall for min del, en dag fylt med irritasjon og stress. Heldigvis fikk de unnagjort de viktigste tingene, som å shoppe suvenirer og sånt da, men likevel.. Altså, en opplevelse å få se Sydney, men neste gang.. Bare la oss si det sånn, det blir ikke sammen med japanske skolejenter.. Haha.

Her er et lite blinkskudd jeg fikk av Sydney, pent, sant?

Den stressende jentegjengen som jeg har lært å bli glad i.

Operahuset!

Meg forran samme bygning.

Randomt skudd inne i Sydney.

En relativt berømt katedral inne i Sydney.

Ja, som dere ser, det var ikke mye vi fikk sett av Sydney, men litt i allefall! Så vil jeg nok tilbake til Australia en gang senere i livet mitt...!

Australia, dag 3.

2010-05-28T06:23:00.000-07:00

Dag 3:
Man sto opp tiiiidlig! Eller, klokka 6, som fremdeles, i følge mine meninger, er veldig tidlig. Og, husk på tidsforskjellen mellom Australia og Japan, en time! Så, teoretisk sett, sto jeg opp klokka 5 i følge tidsregningen jeg er vant med. Huff. Hardt. Men, vi kom oss da opp! Og fikk stelt oss. Og gjett hva, ingen uniform. Jeg har omsider innsett hvor merkelig det er å plutselig vise frem de vanlige klærne sine til klassekameratene sine, som vanligvis ser en i skoleuniform. Utrolig gøy! Og jeg er helt facinert over hvor stilful japansk ungdom er.

Tilbake på sporet! Vi spiste en rask frokost, som bestod av cornflakes (og for en gangs skyld kunne jeg helt problemfritt lese hva som sto på pakka! YAY!) og dro derretter til et slags forsamlingslokale, der vi ble delt inn i gruppene vi skulle ut i. Gruppene var 1. Dyreterapi, 2. Dra til en australsk barneskole og fortelle om japansk kultur, 3. Få høre om... Hvordan sier du det på norsk? Aboriginies heter det på engelsk... Sånne Australske indianere, haha. I allefall, høre om dem, og få prøve ut forskjellige ting innenfor kulturen deres. Sist, men ikke minst, nr. 4, som het Wildlife park walkabout, altså min gruppe. Jeg endte faktisk opp alene på gruppa, eller.. Yuuki var også med, men vi kommer virkelig ikke så godt overens, så hun endte opp med vennene sine, mens jeg.. Vel, jeg ble kort og godt mikset sammen med alle de andre, og var sosial med.. Ja, alle. Så jeg tror jeg kommer bedre overens med de fleste nå!

Vi kjørte først buss i rundt 40 minutter, for derretter å komme frem til stedet, altså en SVÆR naturpark. Der ble vi møtt av en såkalt Ranger, hvis navn jeg ikke husker. Men i løpet av dagen, så ble vi tatt med på en ganske lang gåtur i parken, og fikk se forskjellige dyr, natur og steder aboriginiene hadde lagt igjen spor etter seg, sånn som f.eks. helleristninger (bare litt annerledes enn hva vi har hjemme...) og trær/planter de brukte til forskjellige formål.

Parken var faktisk full av kengeruer, og hadde flere koalaer, og noen svære emuer. Den ene emuen fulgte oss faktisk gjennom hele den 2 timer lange gåturen, og.. Jeg syns den var søt! Vi fikk faktisk klappe den. Søte pippipen. Den hadde faktisk lagt et egg vi fikk se på også! Knall grønt... Stilig!

Vi fikk også klappe kengeruene, og koalaene. Søte dyrene. Vi fikk også se dingoer, som må være noe av de nusseligste dyrene jeg noensinne har sett... Og jeg som alltid har vært litt interessert i dyr og sånt, spurte jo selvfølgelg ranger mannen ut om alt muligrart, altså på engelsk, som fort sørget for masse kommentarer blant klassekameratene mine om hvor "stilig og kult!" det var å høre på at jeg snakket engelsk.. Hahah... Takk skal man ha. Iallefall fint å kunne bli forstått problemfritt igjen! Det norske systemet med hvordan man lærer engelsk, og internett... Jeg er takknemlig for at det har gitt meg en funksjonell engelsk jeg kan være stolt av, haha! Men jeg mener det virkelig, man vet ikke hvor glad man er for at man kan engelsk før man har vært i et land der man ikke vanligvis kan snakke engelsk...

Meg og den søte kenguru-ungen! Jeg skulle gjerne hatt med meg en hjem...

Og masse hoppedyr!

Hoppedyr og japanske studenter.

Noe som ble kalt "naturlige stein-basseng" og en emu med stalker tendenser.

Og et særdeles tilbakelent hoppedyr.

Så var det Kato-kun, Yasumori-kun og meg som fikk oppleve ansiktsmalingen til aboriginiene! Noe som resulterte i utrolig mange "KAWAII!" for min skyld, og latter til de to i bakgrunnen.

Så fikk vi lage vår egen aborigini-hytte. Av kvister og blader... Jeg tror ikke jeg vil satse på å bygge huset mitt av noe sånt i fremtiden (lite egnet for norskt vær og snø, vil jeg tro...), men artig nok å ha vært med på!

Så fant mannen frem den søte, men litt sjenerte koalaen.

Etter dette, så ble vi tatt med for å spise lunsj. Som var BBQ, eller på godt norsk, grilling. Masse god mat, og jeg fikk også servert kengerukjøtt, noe som forøvrig var helt greit. Men jeg tror jeg holder meg til de litt mer vante rettene. En av de andre gruppene fikk faktisk smake på emu også! Interessert? Vel, ikke noe de vanligvis spiser der borte, men omtrent alle utledninger får det servert. Haha.

AUSTRALIA!

2010-05-27T01:27:00.000-07:00

Var UTROLIG! Kjempegøy, samtidig som det var stressende, men utvilsomt en opplevelse for livet.

Dag 1:
Vi sto opp relativt sent her i hjemmet, da vi ikke trengte å være i Yokohama før klokka fire. Så vi slepte med oss koffertene til stasjonen, og toget. Vi kom oss fort på, og jeg møtte vennene mine nesten med en gang, og slo meg sammen med dem i stedet for vertssøsteren min. Vi må ha sett rimelig sjarmerende ut, 8 stykker, hver med sin store trillekoffert, og alle sammen i skoleuniformer.

Da vi ankom Yokohama, ble vi møtt av fryktelig mange andre studenter fra Kugenuma, altså skolen min, og alle hadde kofferter. Så fant man lærerene og 7 busser, som tok hver sin klasse. Altså, de forskjellige klassene på 2.trinnet! Vi skrev oss opp på en liste, og på den måten sjekket man hvem som ikke hadde rukket å komme seg med o.l.

På bussen satt man i to timer, til Narita, hovedflyplassen her i Japan (mye som Gardemoen i Norge), kun med en times pause mellom, hvor vi spiste... Middag? Uansett hva man kan kalle det, vi spiste. Da vi ankom flyplassen, ble det litt organisering av læreren, og vi ble introdusert for tur-guidene våre for turen. Altså en merkelig mann som tok seg av alt ved flyplasser og sånt, og en hel gjeng med damer som fungerte som både tolker og guider. Stilig!

Vi sjekket også inn bagasjen vår, som ble gjort ved at man rett og slett stilte opp ALLE koffertene i klassen min (37 kofferter...) i en rekke forran innsjekkings-diske-tingen. Så fikk vi litt fritid, som jeg og gruppen min brukte opp ved å spille den japanske versjonen av svartepetter. Så var det bare å samle sammen kortstokken og rusle til gaten når tiden var inne.

I utgangspunktet så fikk vi tildelt setene på flyet etter klasselista, men læreren mente at det kunne bli problematisk, ettersom det ikke var sikkert man kom helt godt overens med personen man hadde ved siden av seg, og vel... Greia med å dele jenter og gutter? Det gjelder på flyet også... Haff. Men! Læreren delte i allefall ut post-its med nye seter på, og jeg og Mika endte opp ved siden av hverandre på flyet, og.. Skravlet vel ganske mye av de to første timene... Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men det er faktisk 10 timer i fly fra Japan til Australia, noe som kom som et sjokk på meg. Jeg trodde det lå nærmere.. Men, så vet jo alle om retningssansen og geografi-kunnskapene mine da... Lik en død dues... Heldigvis gikk det fortere enn jeg hadde trodd, for jeg har nemlig funnet ut av at jeg har en utrolig egenskap til å sove meg gjennom flere timer av gangen, til tross for at jeg er på et fly... Snakker om å være glad i søvnen sin! Våknet med gjevne mellomrom og glodde litt rundt meg, så etter om at folka hadde det bra, og falt deretter i søvn igjen. Yessda. To måltider, altså middag og frokost, og man hadde TV-skjerm med masse filmer, deriblant Avatar og flere andre nye filmer. Og til min fornøyelse, spill som tetris og kabal! Jeg koste meg... Faktisk. Haha. Dessuten fikk jeg vindusete, så jeg kunne nyte soloppgangen! Yay.

Ombord i bussen fra Yokohama med kurs for Narita. Glad meg, Mika med grimaser og Mei ute av fokus!

Sari og en veldig blid Sayo.

Så har vi Misaki (som er utrolig søt. Hun har faktisk sagt noe sånt som om at "Om jeg var en gutt, hadde jeg bedt deg med ut med en gang!". Og Mako, som er den eneste jenta i førsteklasse som er med i basketball klubben. Hun er RÅ!

Nevnte jeg lunsjpausa? Her er den!

Risako og meg, hun med is og jeg med en frappuchino fra stedets Starbucks.

Meg og Mika på flyet. Et av ganske mange bilder før vi ble relativt fornøyde, haha.

Her står man fortsatt parkert på Narita.

Og man letter, og de ble mørkt. Japan ser ut som et juletre på natten.

Så fikk vi middag, som var spiselig, sett bort ifra sushien, men jeg likte den grønne kaken (nei, ikke muggen, men basert på japansk, grønn te)!

Og når man våkner, får man de første glimsene av Australia og en gryende dag!

Dag 2:
Etter å ha tilbragt natten ombord i et fly, så følte man seg vel nøyaktig så trøtt som man kunne regne med. Jeg tror alle hadde det sånn, fordi da vi hadde rasket sammen bagasjen vår (som forøvrig ble snust på av en veldig søt hund med nese for dop og andre ulumskheter), og kravlet oss ombord i bussen som ventet på flyplassen i Sydney, Australia, sloknet alle sammen som lys, til tross for den blide guiden som skravlet i vei.. Eller kanskje det var derfor alle sovnet.. Uansett! Med gjevne mellomrom stoppet vi opp og fikk se forskjellige steder og ting rundt om i Sydney, og jeg må si det var pent!

Rundt klokka tolv, dro vi til en dyrepark som heter Tarunga (tror jeg), som ligger i Sydney. Der ble vi sluppet løs, og fikk også spist lunsj. Jeg fikk faktisk sett en tiger! Og løver! Og elefanter, pluss et par giraffer, og noen platypuser, og marekatter! De var søte.. Men Sayo slet litt med å sove på turen, så av respekt for henne, tok vi det relativt rolig, litt partybrems, menmen...

Klokka fire ble vi samlet, og satte kurs for noen flere utsiktspunkter, og tok deriblant et klassebilde, før vi kjørte omtrent en times tid, og kom til et lokale der vi skulle bli hentet av vertsfamiliene som skulle være ansvarlige for oss den kommende uken. Der ble jeg og gruppen min ventendes en halvtime på vår utrolig trege vertsfamilie, og ble ståendes igjen til sist.. Litt flaut for både dem og oss, men de kom i det minste! Derfra ble vi tatt med til huset deres. Normalt, bortsett fra at Australske hus egentlig er ganske pene, hvertfall i det strøket vi ble tatt med til. Familien, som bestod av Mor og datter, ble rimelig overrasket over å finne meg, en norsk utvekslingsstudent, når de hadde ventet seg tre japanke studenter. Men, det ble en hyggelig overraskelse, ettersom jeg kunne foreta både oversettelser og holde ordentlige samtaler med familien. Så litt fint for alle, tror jeg. Deretter ble rom bestemt, via stein, saks, papir. Derfor, Yuuki ble alene på et rom, og jeg og Mika delte det andre. Og, det ble et rimelig raskt natta, etter en slitsom dag!

En strand i Sydney, nå fyllt med japanske elever i mørke skoleuniformer!

En Mika.

En Marion.

Harbour bridge og operahuset!

Og.. Sydney!

Og helt randomt på slutten.. Fordi gorillaene i dyreparken var så fotogene...!

Okei folka, skole i morgen, og Marion er lei av å skrive, så vent på dag 3 og fire i morgen a!!!

Jeg drar i MORGEN!

2010-05-17T05:44:00.000-07:00

Så ikke forvent blogginnlegg på omtrent en ukes tid, ok? Men! Jeg lover å være tilbake med oppdateringer om en ukes tid, så sjekk igjen da, ok!? Om du gidder å lese da, haha.

Idag har jeg hatt en utrolig stressende dag.. HAff!!!! Og, jeg er lettere oppgitt over reiseselskaper og dårlig kommunikasjon. Skal jeg fortelle? Vel, jeg nevnte det med problemer med visum? Så joda, jeg dro inn til det kontoret i dag, sammen med vertsmoren min, til tross for at reisekontakten helst ville jeg skulle dra alene. Tok oss omtrent en time å komme dit, og så fikk vi skrevet og levert fra oss papirene mine ganske snart.. Eller trodde vi skulle få gjort det. Damen bak disken begynte plutselig å snakke veldig masse vanskelig japansk, og etter mye skravling frem og tilbake, så ble det klart at det var noe galt! Som gjorde at jeg ikke fikk dratt til Australia, med mindre jeg fikk ordna noen ekstra greier. Så, resultatet ble at vi ringte reisekontaktene mine i Japan, og de fikk snakke med folka bak disken hos utledningskontoret. Men, ingen forandring, bare masse tull frem og tilbake. Så vertsmoren min ringte frem og tilbake og snakket med lærere og reisekontakter, og tilslutt dro vi hjem, og ventet rundt en halvtime før vi fikk noen form for svar på hva vi skulle gjøre.

Problemet viste seg å være at på passet mitt, så sto jeg skrevet opp som "pre-college student". Det var visst noe galt med det og i forhold til å kunne bli med til Australia! Og det til tross for at jeg har dobbeltsjekket med reisekontakter og alt, (er det noe rart jeg blir irritert? Det er jo jobben dems å kunne fikse sånt for meg, eller i det minste vite om det! Spesielt når Australiaturen har vært visst om siden før jeg reiste.. Waaah...)men så var noe galt. Rundt klokka elleve, sånn rundt lunsjtider, fikk vi omsider en telefon fra reiseselskapet mitt, som sa de hadde snakket og organisert masse, sånn at jeg kunne dra inn dit og få fikset re-entry visumet mitt. Denne gangen gikk det heldigvis bra (jeg aner ikke hva de fikset...) og vi fikk snakke med en såkalt viktig person, som unnskylte seg masse for oss. Reisekontakten min unnskyldte seg også, samtidig som hun prøvde å legge skylden på noen andre, men.. Æsj da, er ikke det litt typisk da...? Dessuten fryder jeg meg litt over at vertsmoren min insisterte på å bli med, til tross for at hun ble bedt om å ikke bli med. Hun er så snill og bekymrer seg for meg atte.

Menmen, uansett! Alt ser ut til å være i orden, og jeg kan reise til Australia i morgen sammen med skolen, og slippe å bekymre meg for noenting, ser det ut til! Ah, herlig... Jeg gleder meg! Til det meste.. Bortsett fra faktum at jeg ikke får lov til å ha med meg verken musikk eller gameboy.. Waah, jeg kommer til å dø på meg... Men, jeg skal ha med meg puta mi! Så, jeg kan sove! Er ikke det fint? Haha. MEn, vi får bare lov til å ha med en ting som håndbagasje, derfor blir jeg nødt til å stappe puta mi (en vanlig sengepute, type fluffy) ned i håndveska mi.. Oi.. Men! Det skal gå! Den må være med.

Sådetså! Litt stress, men også hyggelig. Resten av tiden ble brukt på pakking, og jeg som er relativt rask og bekymringsfri.. Vel, la oss bare si at mens vertssøsteren min har styrt rundt i over tre timer frem og tilbake med pakking, har jeg sett på anime, sløvet på dataen og kost meg.

Australia skal nok bli gøy! Først og fremst skal vi vel bare være litt på sightseeing (Jeg aner ikke hvordan du skriver det, og jeg gidder ikke google det!), og vi skal også ut i opplevelsesgrupper. Jeg skal på noe som heter "Wild life park" og, jeg gleder meg til å finne ut hva det er fornoe... Kanskje jeg får se koalaer!? Eller kengeruer? Det hadde vært awesome! Og, jeg skal få litt australsk aksent på engelsken min, har jeg bestemt, haha.

Se, jeg pakker!

Og, dagens lunsj... Udon! Sånn.. Litt tykk spaghetti nuddelaktig ting, som du dypper i en saus som ligner litt på soyasaus, men er litt annerledes... Det smakte godt!

Australia og sokker!

2010-05-15T04:36:00.000-07:00

Hei alle sammen! Beklager et lengre fravær på bloggen, men det har plutselig skjedd veeeelig mye i det siste! Skal jeg forklare?

Vel, først og fremst så skal jeg til Australia!!! Ja, det er en organisert skoletur på skolen min! Det er faktisk slik ved omtrent alle japanske skoler at man tar en lengre eller kortere tur til et annet sted i løpet av videregående, som oftest i 2.klasse. Så, ved skolen min drar man til Australia.

Så ble det jo spørsmål om jeg skulle bli med. Og dette fikk jeg faktisk høre om før jeg dro til Norge! Og, med masse oppmuntring fra foreldrene mine der hjemme, så ble det sagt; "DRA!", så nå skal jeg til Australia. Men... Så kommer problemene. Først og fremst, så ble det dette med visum da. Kan jeg dra til Australia med det visumet jeg har i Japan? Så, jeg maste litt på det norske reiseselskapet mitt, Explorius, men fikk beskjed om at de ikke hadde noe med skoleutflukter innenfor skolen i Japan å gjøre, så det måtte jeg ta opp med reisekontaktene i det japanske selskapet. Så, det gjorde jeg. Følgende var at kontakten min der ringte litt rundt, og tok så kontakt med meg, og fortalte at "Ja, det er helt i orden, god tur!". Men... Så ringte hun opp igjen for noen dager siden, og fortalte at sånn var det visst ikke likevel. Så, jeg er litt skuffet over innsatsen dems, fordi hvorfor har ikke de funnet ut av/visst om ting som det før når turen min til Australia har vært bestemt i snart et år allerede? Tilogmed vertsmoren min her ble litt arg. Så hva gjør jeg nå? Vel, vi drar den 18. mai, og det sier seg selv at jeg har litt dårlig tid da, når det er den 15. mai i dag. Så, jeg tilbringer 17.mai i år med å dra inn til et utledningskontor for å skaffe meg et re-entry-visa sånn at jeg kommer inn i Japan igjen... Sukk. Dagen før vi drar ut og hele pakka.. Jarra.

Så kom et problem til, betaling... For dette ble det masse tul med, og hvordan betalingen skulle foregåes, men omsider så klarte skole, reiseselskap o.s.v. å bestemme seg for hvordan det skulle foregå, så nå er det også overstått. Yatta! (Altså en form for JIPPI!, bare på japansk!)

Så kom dette med pakking også da! Jeg må jo huske å pakke ting til Australia, og vanligvis er pakking veldig vanskelig, syns jeg.. "Hva skal jeg ha med meg?". Men, nå er det ikke noe problem. Skolen har nemlig satt opp en SVÆR liste over hva vi får lov til og ikke lov til å ha med oss. Ting vi ikke får ha med oss; Skjørt, kjoler, shorts, pirat/kortbukser, sandaler/slipperser, sko med heler, boots, dristige klær, bukser som ser slitt ut (såkalte damaged jeans), utringede topper o.l. Vi får heller ikke lov til å bruke tights under skjørt, eller skjørt utenpå bukse. Så, det ble rimelig begrenset. Pluss at vi kun er borte i 6 dager, og tre av dagene brukes i skoleuniform.

Til tross for alle begrensningene, så gleder jeg meg STORT! Vi skal bo hos en australsk vertsfamilie, og oppleve Australia. Man bor 2&2 eller 3&3 sammen, og er ellers delt opp i grupper, sånn at man er trygg hele tiden. Og, HALLO! En uke sammen med engelsksnakkende mennesker, sånn som jeg gleder meg! Og jeg skal bo sammen med Mika. Hihi. Og Yuuki. Gleder meg. Også blir det spennende å kjøre fly fra Japan til Australia i skoleuniform. Vi får heller ikke lov til å ha med oss noen form for spillmaskiner, eller musikk (Musikk muligens fordi det er rapportert om tilfeller hvor folka fikk hjemmelengsel og ikke gjorde noe annet enn å høre på japansk musikk).

I tillegg til dette, har det også vært prøveuke på skolen, så jeg har kjedet meg halvt ihjel på biblioteket siden onsdag! Lest barnebøker, studert, og sovet litt når lærerene har gått ut. Huff, testuker er så deprimerende, alle er helt fokusert på studiene sine, og drukner seg i dem. De finnes ikke sosiale i det heletatt, og det er relativt trist for meg, som ønsker å være sosial. Jaja! Nå er det over! Vi skal til Australia sammen! Yay!

Og litt mer! Jeg har kjøpt meg kamera i dag! Fordi kameraet jeg hadde fra før av, var så gammelt og trist, så jeg ville ikke engang ta bilder. Men! Fra og med nå av skal jeg knipse i vildensky! Så gled dere! Jeg kjøpte meg finfint kamera! Og det som er ennå mer morro.. Mannen som hjalp meg med å finne kameraet på butikken jeg kjøpte det på, var kjempeflink i engelsk! Han hadde visst studert i Colorado (eller hvordan man nå skriver det), og i tillegg bodd fire måneder i Nederland, og ville en tur til Norge. Hyggelige mannen! Fant meg kjempefint kvalitet, som faktisk viser seg å ha ganske bra resultater på tester... Ikke værst! Til å ha kjøpt det i Japan. Jeg er litt stolt... Tihi. Jeg slengte faktisk med på et SDkort i samme slengen.. Hvor masse? 30 kroner.. Latterlig og frydefullt billig for 2GB.

Forøvrig! Morsom ting skjedde i dag! Da vi var på samme turen som for å kjøpe kameraet, så var vi innom en 100 yen shop. Der så fant jeg meg en pakke med pussegummi, fordi jeg trengte det. Jeg kommenterte at de var søte, og det gjorde Shiori også. Plutselig sto en helt random, japansk mann ved siden av meg og sa "Aa, kawaii!", han også! Og så snudde jeg meg og så dumt på ham, hvor han formelig skvatt en meter bakover, og ropte ut med stor stemme "Aa! GAIJIN DA!!!!" (Åh! Du er utledning!!!), og bråsnudde seg og ble borte. Haha. Det var så merkelig at jeg ikke kunne annet enn å fnise, og bli litt paff... Og jeg som begynte å bli så fornøyd med at det virker som folk glor mindre og mindre på meg... Haha. Det skal bli godt å komme tilbake til Norge og gjemme seg blant alle de andre som har brunt hår, blå øyne og hvit hud.

Men, nå må dere se på bildet av kameraet mitt!

Vennligst ikke fokuser på det lille dere ser av meg, fordi jeg ser veldig skummel ut! XD Og, forresten... Det er kameraet mitt, speilbildet av det i allefall. Fint!? Jeg elsker det...

Forresten vertsfamilien min! Innerst i hjørnet, Mizuki. Lillesøster! Nærmest kamera, med peace tegn, har vi Shiori. Sammen på alt vi gjør! Utfordrende, men jeg liker henne! Og så har vi en utslitt Mama, som sjekker bena sine. Det var begravelse for bestefaren hennes i dag, og hun fikk vanvittige gnagsår, så tilgi den litt.. Tilbakelente holdningen hennes. Jeg digger henne nettopp fordi hun kan være så tilbakeholden, hun er så naturlig! Haha.

Shiro og meg! Litt organisering og rotete rom siden vi pakker til Australia, men.. Det er da oss! Er det ikke hyggelig å se relativt fine bilder av oss til en forandring, og ikke med det gamle, forferdelige kameraet?

Og sokkene mine. De er så nusselige! Jeg elsker Rilakuma!

Hjemmebesøk hos Mika!

2010-05-09T04:06:00.000-07:00

Heihei!

Vet dere hva jeg gjorde i går? Jeg var hos Mika! På hjemmebesøk! Det er faktisk første gang jeg har besøkt noen av vennene mine i Japan, og jeg må si det var meget vellykket! Haha.

Utrolig koselig egentlig. Først hadde vi jo skole, som vanlig er på lørdager. Etter skolen, så hentet Mika sykkelen sin (Japanske skoler har SVÆÆÆRE områder til å sette fra seg sykkelene sine på), og så ba hun meg sette seg på sykkelen bak henne, på bagasjebrettet. Det er faktisk første gangen jeg kan huske jeg har sittet på med noen på den måten, sånn foruten Pappa. Utrolig skummelt, men veldig gøy! Og så bar det i veien mot Mika's hus. Jeg må desverre innrømme at jeg følte meg litt.. Haha... Flau over å sitte på med henne. En 155cm høy japansk jente, dro meg, en utledning på 160cm hele veien hjem til seg, og jeg er ikke engang i stand til å sykle med flere enn meg selv på sykkelen, lang mindre holde balansen... Haha. Men! Det var fint. Og det var også utrolig pent i området Mika bodde. Hun bor litt ved sjøen, så det var frisk bris, og masse grønt alle steder. Jeg bor i et ganske folksomt område med mange leiligheter. Så, til tross for at japanerene er flinke til å stappe trær inn i alle områder de kan stappes inn, er det ikke så grønt. Det var også mange fine templer rundt der hun bodde. Pent!

Hun bodde relativt pent, egentlig, sammen med Mor, Far og tre søsken. Storebror, lillesøster og lillebror. Lillebroren, som het Daichi, var kjempesøt! Og han hadde visst gått og spurt masse om når jeg skulle komme, og gledet seg skikkelig. Men han var jo litt sjenert. Åh, jeg ble glad, for de tok i mot meg så bra! Og roste japansken min, og hele pakka. De inviterte meg faktisk med dem til Disney Sea, så får se om vi får ordnet i stand det. Det var faktisk sånn at dersom ikke folkene jeg bor hos nå, kunne ha tatt i mot meg, så hadde jeg faktisk flyttet inn hos Mika. Så vi var nok alle litt spente på å møte hverandre.

Da vi først kom frem til Mikas hus, ble vi tatt i mot, og jeg introduserte meg, og de seg. Så ble jeg tatt med inn på rommet til Mika. Der lånte meg hun et skift, så jeg slapp å gå rundt i skoleuniformen. I jobbebukse og t-skjorte og barføtte, begge to, gikk opp i andreetasjen og kjøkkenet deres, hvor vi spiste udon, en form for nudler, med familien. Der ble det masse skravling, og det var så bekymret for om jeg likte ting eller ikke, og sa stadig ting som "Hvis du ikke liker det, er det bare å legge det til siden!". Snille menneskene! Men, mammaen til Mika var flink til å lage mat, så jeg trengte heldigvis ikke å gjøre det. Haha.

Etterpå ble det bare å slappe av hele veien. Først satt vi vel bare på rommet til Mika og skravlet i en og en halv time (og dere ANER ikke hvor stolt jeg er over å kunne ha vanlige venninnesamtaler på japansk!) for så å invitere inn søskene hennes til å spille kort. Åh, de er så søte. Og, jeg har lært to nye kortspill!

Det ble også et par runder med Super Mario på wii, sammen med lillebroren hennes, fordi det viser seg at Mika virkelig ikke er flink på tv-spill, haha! Og det var litt sjarmerende hvordan lillebroren litt etter litt ble mindre sjenert ovenfor meg, yay.

Og vet dere hva? Rett før jeg dro, ga moren hennes meg en liten pakke med pai! Åh, de var så snille, jeg blir helt rørt jeg. Tenk at jeg har skaffet meg så snille venner her i Japan, det er så... FINT! Også kjørte de meg til stasjonen, noe som var ennå snillere. Og masse skravling. Jeg er jo ikke akkurat kjent for å være sjenert, så jeg tror det funket. Og det hjalp veldig at Mika er helt lik seg selv hjemme som det hun er på skolen.

Se på det, er det ikke søtt!?

Sådetså!!!!

Spisepinner, chopsticks, hashi!

2010-05-06T05:49:00.000-07:00

Spisepinner! Det er hva dagens innlegg skal dreie seg om. For noe som bare blir tenkt på som asiatiske spiseredskaper for oss skandinaviske mennesker, har egentlig en god del historie, med eget sett regler og etikette. Skal vi starte?

Spisepinner. Jeg regner egentlig med at de fleste vet hva det er, selv om jeg tviler på at alle vet hvordan de skal brukes. Spisepinner blir sagt å komme opprinnelig fra Kina, men ingen vet sikkert, da de har blitt brukt i århundrer i større deler av Asia. I dag brukes de til daglig i store deler av Kina, Japan, Korea og Vietnam.

Spisepinner blir egentlig sett på som en forlengelse av dine egne fingre. Flere av landene i Asia sies faktisk å opprinnelig ha spist med hendene, men fant vel antageligvis ut av at spisepinner var mer praktisk, og ikke minst mindre klissete, så de kastet seg med på bølgen. Vips, så ble spisepinner populært.

Spisepinner blir tradisjonelt holdt i høyre hånd, til tross for at du muligens er venstrehendt. Enkelte steder (og spesielt av eldre mennesker...) blir det fortsatt sett på som dårlig skikk/mannerer å holde pinnene i venstre hånd. Andre regler/skikker når det kommer til spisepinner, er å sende over mat fra spisepinne til spisepinne. Som et eksempel; Hvis du og en venn sitter og spiser, og vennen din ønsker å smake på hva du har på tallerknen. Du tar opp en bit med spisepinnene dine, og rekker det mot vennen din. IKKE ta imot med dine egne spisepinner, dårlige mannerer! Da forventes det at du gaper opp, og lar dem mate deg... Merkelig, kanskje flaut til å begynne med, men man venner seg fort til det! Og ikke minst fin måte å kunne være romantisk på om man skal på date...

Om du noensinne skal dekke på et japansk bord, kan det være en fordel å vite hvordan du skal legge spisepinnene. Og nei, det er ikke som et europeisk bord, hvor du legger kniv og gaffel på hver side, eller samlet på en side. Spisepinnene skal ligge samlet, nærmest deg, forran tallerknen. Tuppene på pinnene skal peke mot venstre, og aller helst hvile på en såkalt.. Hmm... På engelsk heter det "chopstick rest". Nøy dere med det engelske! Haha. Men, det er ikke alle steder eller hjem som bruker disse chopstick rest'ene. Så, det holder forøvrig med å legge dem med tuppen pekende til venstre!

Ikke sånn....

Men sånn!

Spisepinner må forøvrig aldri legges krysset på et bord, eller ståendes rett ned i en bolle med ris, eller mat generellt. Ja, det høres rimelig uskyldig ut for oss, men vet du hva? I Japan så blir det symbolisert med døden! Og det kan vel gi en heller taus og lettere ubehagelig middag...

Det som forøvrig er facinerende, er at disse tingene forandrer seg bra mye ettersom hvilket land du er i! Jeg tar bare for meg det japanske, for jeg er jo tross alt i Japan, mwahaha.

Visste dere ellers at det er forskjellige størrelser på spisepinner? Vanligvis har menns spisepinner en tendens til å være litt lengre og litt tykkere enn kvinners spisepinner. Og barns spisepinner er rimelig korte. Men korte pinner kan også bli brukt til lunsjbokser. Man kan faktisk kjøpe øvelsespinner til barn, og de ser forøvrig ut som en slags klype! Men, jeg antar det funker.

Sånne!

Nå syns jeg du kan prøve, hvis du har spisepinner tilgjengelig (du kan alltids prøve med strikkepinner?), sånn om du syns det virker facinerende.

Blir du noe klokere av dette?

Forresten så er det ganske flaut å holde dem feil om du først skal spise med spisepinner. Derfor prøver japanske foreldre å lære barna sine fra de er små av. Godteri og sånt funker veldig fint! Selv trente jeg med non-stop. Mestrer du det, begynner du å bli flink, og kan trygt reise til Japan.

De siste 36 timene! Onsen!?

2010-05-03T05:08:00.000-07:00

Ja, latskap i ferien, og jeg nyter det! Derfor dårlig med blogginnlegg, beklager. Så, en liten oppdatering nå!

På lørdag var det skole, som vanlig. Ikke særlig begeistret for det, og jeg er litt skremt over det jeg selv tenker akkurat nå, og det er at det skal bli godt å komme tilbake til norsk skole! I allefall. Dagen gikk tregt, til tross for kun 3 timer. Men, kjedelige timer! Så jeg syns jeg er unnskyldt. OG vet dere hva? Jeg nevnte kanskje det at folk begynner å bli trygge på japansken min? I allefall, nå har faktisk guttene (altså foreløpig to stykk...) lurt på om jeg vil bli med i større grupper og finne på ting så snart tester og sånt på skolen er over! Haha. Endelig. Litt trist at de først begynner med sånt når det er 3 måneder til jeg skal hjem.

Så bar det hjem, hvor vi spiste lunsj. Så var det skifting, sminking og finne frem ting ellers, så dro vi til Yokohama! Der vandret vi litt rundt i finværet (Jeg kunne faktisk gå i skjørt! Okei, ingen stor bombe siden jeg gjør det hver dag, det er skoleuniformen min... Men! Sommerskjørt, sånn behagelig! Genser og skjørt, that's it!), for vi gikk til et rimelig stort kjøpesenter der. Svært var det! 6 etasjer, og de to første var beregnet for kino!

Til å begynne med ruslet vi kun litt rundt. Så tok vi purikura (sånne søte små bilder vet dere...), og så bar det til kino-etasjene! Der sto vi litt i kø, kjøpte poppkorn (jeg kjøpte karamellpoppkorn! Og de hadde hatt i sånne salte... Kringler? Pretzels! Fordi karamellpoppkorn kan bli litt søtt... Jeg digget det!), og så gikk vi til kinoinngangen. Der fikk vi utdelt 3D-briller (Hvordan ser de norske 3D-brillene ut nå? Jeg aner ikke, men de japanske var stilige! Så ut som svære nerdebriller med sort glass! Jeg liker dem.. Hihi.), og en søt oppbevaringspose.

Hva jeg så? Alice in Wonderland. Hva jeg syns? Utrolig. Jeg digget den. Søte pusekatten. *tar den med seg hjem*

Etterpå var det litt rusling rundt i Yokohama. De har et utrolig svært pariserhjul der, og noen mindre karuseller, og korte bergogdalbaner. Jeg ville sitte på med dem alle, men litt sent, så jeg og Shiori, vertssøsteren, kastet oss kun på en. Likbart! Perfekt for en date, om du spørr meg. Skal du til Japan, så ambefaller jeg Yokohama!

Søndag: Sto opp sent, og så dro man til Ofuna (den største stasjonen i nærheten, tar oss fire min på tog!), hvor vi shoppet litt. Først 100yen shop, som da er den butikken som har alt mulig til bare 6 kroner tingen. Der kjøpte man litt smått, pluss litt innkjøp på en stor Drugstore, og så tuslet vi rundt i noen av de større, og veldig billige gatene de har der. Åh, jeg skulle ønske jeg var rik, og hadde et eget privatfly hjem til Norge, fordi da kunne jeg ha handlet alt mulig... Nettopp fordi det er så billig. Altså, jeg fant så mye fint... Men, man kan jo ikke kjøpe alt, så det ble mye kikking, og litt sikling. Haha. Lunsj ble forresten Mc.Donalds!

I dag! I dag... Så var hele dagen om å slappe av... Utrolig komfortabelt. Og rundt klokken fire, dro vi til nærmeste onsen. Onsen, som jeg tror jeg har nevnt tidligere, er da varme kilder. Men siden vi dro til den nærmeste, er det vel ikke for varme kilder å regne, men nærmere et offentlig bad. Huff, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å forklare det hen, så jeg tar alt fra starten!

1. Du kommer inn i gangen på stedet, hvor du først må ta av deg skoene. De plasserer du i et av alle skoskapene der. Så går du bort til en av automatene like ved inngangen til skifterommene. Der putter man på penger, og kjøper først og fremst en bilett til selve badinga. Da kan du kjøpe en for rundt 50 kroner, og du får være der så lenge du vil, eller en rundt 25, da du har begrenset tid. Vi tok den dyreste, haha. Du kan forsåvidt kjøpe alt fra shampo til svamper og barberhøvler på automatene der, og du kan leie håndklær, så du trenger strengt tatt ikke ha med noentingen!

Så fikk vi stemplet bilettene våre, og gikk inn i garderobene. Der finner du deg et skap, slenger på 100 yen (som du får tilbake etterpå), og kler av deg. Det eneste du har med deg, er et lite håndkle, sånne man bruker til håret, og ev. egen såpe, og spesielle produkter du måtte bruke. Så går man inn til selve "bade området". Første man kommer inn i, er et svært rom. Rommet var delt, og i den ene, var det små "dusj kroker" på rekke og rad. Altså, en krakk til å sitte på, en lav benk, og et fat til å ha vann i. På veggen foran deg er det et speil, og du kan velge om du vil bruke av stedets shampo og kroppssåpe. Du velger deg en post, skyller først krakk og sånt, så setter du deg, og vasker deg som du skulle vært hjemme i din egen dusj. Men, pass på sånn at du ikke spruter såpe og vann på naboen! Det er frekt. Når du er ferdig, så må du sørge for å spyle skikkelig etter deg, sånn at alt er rent og klart til nestemann.

Så setter man opp håret sitt, og tar med seg det lille håndklet. Standar er først å sette seg til "oppvarming" i de innendørs bassengene. Andre halvdelen av det store rommet, hadde to basseng. Et mindre, med vann til rundt livet. Den hadde massasjebobler i forskjellige styrker. Det andre, var bare et vanlig et, hvor man... Ikke gjorde noe annet enn å nettopp varmes opp. Så går man til uteområdet. Se for deg en halvstor uteplass, med steinlagt gulv, og to dammer, nærmest. Rundt dammene er det store steiner, som delvis fungerer som ryggstøtte, og ellers gir det litt ly, sånn.. Nesten litt privatliv (eller så mye privatliv du kan ha, splitter naken i et basseng med andre kvinner...). I begge bassengene var det nok vann til at når du satt på bunnen, fikk du vann til opp rundt halsen.

Det var også et basseng som var "bygd inn" i en hule, med tak over. Egentlig litt facinerende, og jeg må si jeg likte akkurat det stedet! Koselig, men mørkt. Dampete. De hadde også tre mindre... Baljer, nærmest! Om du ville sitte alene. Funksjonelt. Og, min favoritt... Soveplassene! "Hææ?" tenker du sikkert nå... Ja, soveplasser! En forhøyning fra bakken, med steinheller. Under hellene var det varmekabler, og de var delt opp i egne avdelinger, sånn at man fikk litt privatliv. Man la nakken sin på en form for sprinkler annlegg, som silte vann nedover steinplatene. Så, tiltross for at du lå på et par steinplater i forholdsvis kjølig luft, var du 100% varm, og kunne trygt sove. Men hvordan får man sove? Ingen bluferdighet der du ligger? Vel, først og fremst, det lille håndklet jeg nevnte? Man har det med seg hele tiden, og de fleste lar det henge diskret nedover fremsiden av kroppen sin når de går rundt mellom bassengene. Så dette la man over seg når man lå i de sove greiene. Ellers... Når du er sammen med så mange andre nakne mennesker, så blir det liksom helt naturlig, og du tenker virkelig ikke særlig over det. Bare nyt stedet! Og, forøvrig, noe jeg fant spennende, var en form for... Brunaktig greie de hadde i vannet! Ikke olje eller salt eller noe skadende for huden, men.. Ja, jeg vet ikke. I alle fall, det så ut som soyasaus, men var definitivt ikke det. Og etterpå, vel huden min har ikke vært så myk på lang tid!

Og om du er redd for det ev. uhygieniske med det.. Vel, de bytter vannet i disse bassengene hver dag, og du må huske på at du skylder deg ren med både vann og såpe før og etter. Jeg personlig, syns dette var en fin og annerledes måte å bade på! Prøv det ut! : )

Dagens kanji! 3

2010-04-30T05:38:00.000-07:00

Heiii!

I dag har jeg valgt ut en litt vanskeligere kanji, men den er verdt det, man får bruk for den!
Kanjien er watashi, eller på norsk, jeg/meg. Litt vanskelig, men praktisk!

Viktige poeng er at den øverste streken på det første tegnet, må være bittelitt skrå. Ellers kan det være greit å tenke på den siste som et skakt firetall. Da er den ikke særlig vanskelig lengre!

Ellers lurte min norske far, Pål, på hvordan han skrev navnet sitt på japansk (katakana), og dette er vel det beste jeg får til: ポウル

Dagen.

2010-04-30T05:21:00.000-07:00

Heihei! Nå har da nok en måned passert for meg her i Japan, og jeg reiser faktisk hjem om knappe tre måneder. Herregud, så fort tiden har gått! Jeg kan ikke helt skjønne at jeg har vært her så lenge allerede...

I allefall, for tur står Golden Week, noe som er veldig japansk. Det er altså fire helligdager rett etterhverandre, som utgjør "uka" og siden fri er gull... Vell, det taler for seg selv! Så, fire dager fri! Jeg er lykkelig... Så hva skal man gjøre disse fridagene? Standar japanske familier pleier som regel å dra bort til et annet sted over helgen, sammen med familie og venner. Andre alternativer (spesielt for de familiene som har skolebarn med sportsklubber (som man ikke får fri fra!)) er å være hjemme, og nyte tiden sammen med venner, og alle andre som er hjemme. Rett og slett slappe av. Familien her skal først og fremst på kino i morgen! Og hva skal vi se? Alice in Wonderland! Ja, for de som ikke har fått det med seg; Filmer kommer tregt til Japan! Eller, ikke nødvendigvis tregt, men.. Det tar visst lang tid å oversette til japanske undertekster... Såvidt jeg har skjønt! Derfor. Så skal vi shoppe, og jeg hørte rykter om et mulig onsen-besøk! Yay.

Skal vi se... Ellers blir det jo mai i morgen, derfor har vi offisielt lov til å bytte over til sommeruniformen om vi vil! Denne perioden på våren, og en viss periode på høsten, er skoleuniformen valgfri. På vinteren må man bruke den dere allerede har sett bilder av her inne, den med mørkt skjørt. På sommeren bruker man et lyst blått rutet skjørt, og kortermede blåe skjorter. Men, på våren og høsten er alt valgfritt, yay. Jeg liker det!

Dagens kanji! 2

2010-04-26T06:53:00.000-07:00

Dagens kanji er... Yama! Eller på norsk, fjell!

Sånn ser den ut. Utrolig lett å tegne, i tillegg til at den er veldig vanlig. Et av de mest vanlige navnene i Japan, er faktisk Yamaguchi, som da skrives med denne kanjien. Den ser faktisk litt ut som et fjell også, hvis du tenker over det.... Og den brukes faktisk ikke på særlig mange andre områder enn som yama. Lettvint å huske, lett å tegne!

Oppdatering, med klubbaktiviteter!

2010-04-26T06:07:00.000-07:00

Hallo! Oppdatering!

Helgen foreløp stille og rolig, sånn egentlig. Lørdag ble skoledagen litt lengre enn vanlig. Grunnen til det, er at nå snart, av en eller annen grunn jeg ikke har forstått, skal de forskjellige klassene synge sanger, og... Ja, jeg aner ikke hvorfor. Men, uansett. Vi måtte bestemme oss for en sang, og det tok laaaaang tid. To av de utvalgte elevene, altså de med ansvar for dette, sto oppe ved kateteret, og prøvde å få folka, som var kjeie, hypre og ville hjem, til å delta. Vel, lettere sagt enn gjort! Uansett, det ble da valgt ut en sang, og hvem som tar sopran, og det dypere toneleiet... For alle de som har hørt meg synge, er det vel ikke tvil om hva jeg valgte.. Altså, ikke sopran.. Haha.

Søndag så dro Shiori ut for å være med venner. Jeg fikk jobben med å sminke henne (noe jeg ikke egentlig hadde særlig mye imot), og jeg tror hun ble fornøyd. Jeg vet ikke egentlig hva de gjorde, men det var vel mer snakk om venner fra ungdomssskolen som skulle henge og sladre sammen! Derfor dro jeg, Mama og Mizuki til et sted omtrent 30 min unna med buss, og kjøpte tennissko og tennisracket til henne. Hun har begynt i tennisklubben, og trenger derfor skikkelig utstyr. Og jeg må innrømme at jeg fikk litt sjokk da vi vandret rundt i sportsbutikken vi kjøpte tingene til henne i, for.. Vel, jeg må si det er første gang jeg har sett at noen er villige til å betale 1500 kroner for en badmintonracket!!!!!!!!!! Og, mer for tennisracketer! Altså, familien min kjøpte bare en halvdyr en, men jeg ble likevel sjokkert.... Er det bare meg, eller er det flere som skjønner det?

Vi tittet også innom en stoffbutikk, sånn med knapper og sytøy og alt mulig (Nei Pappa, ikke en sånn stoffbutikk! Min norske far har en tendens til å koble i feil retninger når jeg nevner stoff. Som f.eks. den gangen jeg fortalte ham "Pappa! Nå har jeg kjøpt meg stoff på internett!" Jeg må si han så litt perpleks ut, før han lo... Haha.) Og, det var et utrolig bra utvalg! Japanerene slår oss definitivt på det området også! Nestegang jeg skal kjøpe meg sytøy, blir det i Japan!

Så kom dagen til i dag. Jeg bestemte meg, sånn helt plutselig i går, for at jeg skulle ha rett hår på skolen i dag. Så, jeg brukte opp vel så en time på å rette ut kråkereiret av et hår jeg har, og det ble veldig rett! Og, jeg ble forskrekket over hvor langt det er blitt! Altså, jeg har stusset det litt siden jeg kom hit, men... Wah, det rekker helt til magen min! Altså, 10cm til, og jeg har hår til rumpa! Gøy... I alle fall! Folk ble rimelig forskrekket, og alle sammen kommenterte det. Heldigvis fant de det søtt, og jeg ble kawaii'et gjevnt gjennom hele dagen! Og, det er en liten stund siden folk har stirret sånn på meg. Men, det positive er! At, nå som jeg faktisk snakker japansk, greit nok til at folk påstår det er "flytende" (jeg er litt skeptisk, men... De kaller det perapera, noe som ordboka mi oversetter til flytende...), tørr de å snakke til meg! Så håret mitt ble en unnskyldning for folk å snakke til meg!! Åh, det er så sjarmerende at enkelte av japsene er så sjenerte... I tillegg snakket jeg med Kato-kun i dag. Sånn ordentlig! For første gang tror jeg, og han roste japansken min, haha, yay me. Det føles litt godt å kunne kommunisere daglig med menneskene, og selv om jeg gleder meg til å dra hjem igjen til Norge, så er jeg samtidig litt trist for å måtte reise hjem igjen, nå som jeg begynner å få teken på disse utvekslingsstudent greiene!

Forøvrig så spiste jeg lunsj sammen med Sanae i dag! Den engelsktalende 3.klassingen. Vi dro med oss ei som heter Fumika, som går i 1.klasse. Hun er den utrolig søte jenta, som er halvt australsk og halvt japansk. Vi satte oss ute og spiste, på noen mindre steinbenker. Koselig, men jeg tror hun var litt skremt, hun Fumika. Men, jeg forstår henne egentlig litt.. Altså, en norsk, wannabe japansk jente, og en engelsktalende japse, i tillegg 3.klassing, kommer og drar henne med oss helt uten videre for å spise lunsj! Hadde ikke du også vært litt skremt? Haha. Men, det funket. Hun snakker ikke engelsk, men jeg tilgir henne lett, fordi hun er så søt. Spise med henne oftere, så blir hun kanskje vandt med oss!!!

Og!! Jeg hadde klubbaktiviteter i dag! Kjempegøy! Jeg har begynt å tegne med pastellkritt. Læreren vår er egentlig ganske grei, og vi har utrolig stor frihet i kunstklubben. Altså, vi kan gjøre hva vi vil innen kunst. Fint! Mika, min gode venninne her i Japan, har sluttet i danseklubben. Den var nok for slitsom, ingen fridager, og knappest tid til lekser... Så, jeg skjønner det utrolig godt! Jeg hadde ikke klart meg en uke engang!!! Så, i allefall, på skolen vår er reglen at om du slutter i en klubb, så må du begynne i en annen... Tåplig, spørr du meg, men sånn er det nå bare. Derfor ble Mika med i kunstklubben! Yay! Kjempegøy å ha henne med oss dit! Vi er faktisk hele 17 personer i kunstklubben nå! Hahaha.,.. Det på en skole med 800 elever... Jaja, vi som er medlemmer, koser oss i allefall.

Sånn forøvrig er det utrolig gøy med de nye folka som har joinet. Altså, førsteklassingene. Forholdet mellom de foskjellige klassetrinnene er heeeelt annerledes enn det her i Norge, det er helt sprøtt! Vanligvis er det sånn at dersom du møter på en person fra en klasse over din egen, (skoleklasse altså) og ikke hilser på dem (uavhengi av om du kjenner dem eller ikke), så blir du sett på som utrolig uhøflig! Men, det er ikke så stritt på skolen vår. Men Mizuki, min lillesøster i Japan, har det sånn på skolen sin..

Men, det er i allefall annerledes! Jeg ble kalt Marion-sempai for første gang i dag! Noe jeg liker klangen av, haha! For de som ikke har fått det med seg, sempai vil si en person eldre enn deg, gjerne i forbindelse med skole eller jobb. Hva det innebærer å være eldst? At folk fra samme klubb alltid hilser veldig pent på deg, at de snakker i den høfligste versjonen av japansk, og du får klengenavnet "sempai". Utrolig mye respekt å få på den kanten! Jeg, som er norsk, blir helt forfjamset over denne respekta, spesielt jeg som bare er ute etter å være venner. Haha, det er litt kult!

Sådetså! Jeg har noen bilder fra klubben min, vil du see?

Ja, jeg som har begynt med pastellkritt! Foreløpig eksperimentering!

Mika holder på med leire, eller på japansk, Nendou!

Klasserommet vi har klubbaktivitetene i.

Og litt randomtskudd, med Erina, som da er 3.klassing, og noen 1.klassinger i bakgrunnen.

Yokohama, nå med bilder!!!

2010-04-23T06:25:00.000-07:00

Bilder, som jeg lovte!!!

Først det kjedelige museet.

Så, fra høyre, Sari, Sayo, Mei og Yuuki, mens vi finner veien til de andre tingene.

Miiiika!

Og meg. Jeg gjeiper, sånn bare fordi det ikke går ann å ta bra bilder av meg i Japan, så jeg lager grimaser, bare på trass!

Det stooore pariserhjulet i Yokohama, som jeg vil sitte på med en gang. Det var desverre fy-fy på denne turen...

Fra venstre, Sari, meg, derretter Mika. (Jeg er faktisk ikke så høy, jeg sitter på en mur, mens de står!)

Det stedet med alle butikkene og sånt, egentlig ganske fancy. Men, man fikk jo ikke ta bilder der inne : (

Randomt bilde mens vi gikk til ChinaTown delen.

Jeg fikk tilogmed bilde av et sted det sto "yokohama", haha!

Litt av Chinatown delen, og ansiktet til Yuuki.

Typisk mat du kan gomle der...

Og utsikt fra Marine Tower!

Typisk Yokohama.

Industri-delen!

Sjø-delen.

Bilde tatt fra vindus-gulvet! Megaskummelt! Veiovergangene ser ut som tannpirkere!

Jeg skjønner ikke helt hvordan de turte å stå på glasset... Sari overkom høydeskrekken sin i allefall!

Så fikk vi en gjeng med randomme gutter til å ta bilde av oss!!! Øvre rekke fra venstre; Yuuki, Mei, meg. Nedre rekke fra venstre; Sari, Sayo og Mika.

Vi skulle visst ta fot-bilde...

Som ble seendes sånn ut! Finner du foten min? Den eneste som går rett vei... Den fargerike skoen tilhører forresten Sayo!

Nå syns jeg folk kan legge inn noen kommentarer til meg, høres ikke det fint ut? Joooda, det gjør det... Lykke til!

Dagens kanji! 1

2010-04-22T07:11:00.001-07:00

I dag starter jeg med kanji! Og, jeg har for anledningen dratt frem den enkleste kanji'en jeg kjenner, nemlig hito! Oversatt til norsk, betyr den menneske, eller person. Den brukes også når du skal skrive hvor en person er fra. På japansk er det veldig enkelt, for du tar bare landet personen er fra, og legger til jin. F.eks. en nordmann! På japansk: noruuee-jin, altså Noruuee, som er Norge, på japansk, og jin. Nordmann! Enkelt!?

Består av to enkle streker! Person! Lykke til.

Torsdag 22.4.2010

2010-04-22T06:59:00.000-07:00

Åh, i dag var det fælt å stå opp! Senga her, den er egentlig ganske hard. Se for deg en vanlig plankeseng, med 5cm tykk madrass, og ellers vanlig dyne, og puta jeg hadde med fra Norge. Så, hard. Men av en eller annen merkelig grunn, elsker jeg den. Jeg sover så utrolig godt. Jeg lurer på om det er fordi jeg slapper av så godt her, eller om det er fordi senga er så god. Aner ikke, men komfortabel er den!

Til frokost, lagde Mama pizza-toast til oss. Og fikset cornflakes. Hun er fan av skikkelig frokost, og til tross for at jeg ikke er noe flink til å spise frokost, må jeg si at jeg ikke har så mye i mot å spise når jeg får servert et skikkelig måltid. Det er så hyggelig! I tillegg fikser hun niste til meg hver dag, som alltid smaker like godt. Den er som regel pakket inn i et tørkle (bandana/skaut, alt ettersom), og innimellom får jeg dessert. Som i dag, f.eks. fikk jeg jordbær! Jeg kommer til å bli utrolig bortskjemt innen jeg kommer tilbake til Norge, tror jeg. Haha.

I dag var forresten kaldt. I det siste har det vært kaldt. Eller. I går var det type 25 grader ute, og for varmt til å bruke jakka til skoleuniformen. Men i dag var det 12 grader, og sprutregn. Åh, jeg liker ikke temperatursvigningene! Spådd kaldt i morgen også... Sa vi strømpebukse? Definitivt.

Jeg kan også melde ifra om at popularitetsgraden min på skolen har økt drastisk i det siste! (Jeg burde vel ikke si noe om det, da synker den sikkert igjen....) Jeg blir alltid møtt med masse "Hei!" "Marion!" og alt mulig i løpet av en dag, og hvorenn jeg går. Det er litt trivelig, og jeg tror egentlig det kommer av at jeg har blitt flinkere i japansk. Folk syns det er gøy å snakke til meg, nå som jeg kan å snakke, og... Ja, jeg forstår det ikke helt, men setter veldig pris på det! Folk er så søte og snille... Tilogmed guttene snakker til meg! Åh, jeg blir så glad av det! Tre måneder før jeg drar hjem, og akkurat nå er det morsomst å være utvekslingsstudent. Jeg tror egentlig det er sånn for de fleste. Mest siden man ikke kan noe særlig i begynnelsen! Men, familiebytte var utrolig bra for meg, og jeg gleder meg stort til den siste tiden! Yay!

Og, jeg har innsett en ting. Nå har jeg vært i Japan over lengre tid, og ting som ikke er normalt i Norge, har blitt normalt for meg. Er det ting du lurer på, eller skulle ønske jeg kunne blogget om, legg inn en kommentar! Så skal jeg blogge om det!!!!

YOKOHAMA!

2010-04-22T06:34:00.000-07:00

Hva jeg gjorde på tirsdag? Jeg var i YOKOHAMA med skolen!

Utrolig gøy, men slitsomt.

Hva som var slitsomt? Vel, siden det var med skolen, ble de to første timene av dagen brukt på et museum... Men, la meg starte fra begynnelsen av! Vi fikk stå opp sent, mest fordi jeg bror forholdsvis nærme Yokohama. Eller, 18 min med tog, og derfor kunne jeg stå opp rundt halv åtte, sent i forhold til klokka 6. Behagelig!!! Vi dro sammen med en venninne av Shi-chan, som heter Kana. Så kom vi oss til Yokohama, og utenfor stasjonen, sto hele andreklasse ved Kugenuma Highs School. Jeg fant fort gruppa mi, som besto av Mika, Sari, Sayo, Mei og Yuuki. Så fikk vi meldt i fra til læreren, som sendte oss av gårde. Rett til museet.

Det var egentlig ganske kjedelig, og tydelig tilrettelagt for japanske mennesker. Knappest nok engelsk noe sted, så jeg skjønte ikke så mye, selv om det var interessant å se på gamle mynter, samurai-rustninger og hvordan bydningene så ut før i tiden. Men, to timer ble kjedelig. Hvorfor to timer? Vel, fordi det viste seg at alle hadde fått utdelt et hefte med masse oppgaver om japansk historie. Jeg, som tilfeldigvis ble leder for gruppa (tapte i stein, saks, papir...), følte meg passe flink der jeg virret rundt og ikke kunne hjelpe til. Menmen, folka sa det var OK.

Etter museet, tuslet vi et stykke, over noen fine broer, og fikk liksom sett litt av Yokohama. Yokohama ligger like ved siden av sjøen, så det ble noen pene bilder!

Første stopp ble til et slags kjøpesenter. Du kunne kjøpe ting som såpe, suveninrer, klær og annet småtteri, men det ble litt dyrt i lengden. Men! Vi fikk prøve ut noe litt fancy! Salgsdamen la en klump med blå gelé i hendene våre, og ba oss gni den inn i hendene. Den ble til såpe! Som luktet kjempegodt! Og etterpå skylte vi hendene, som ble kjempemyke, og luktet frukt/blomsteraktig i rundt tre timer etterpå, til tross for dopauser og diverse! Søt, men kan kræsje med parfymen din, om du bruker den samtidig!

Så bar turen til Chinatown. Der har jeg vært før, men jeg må si det var morsommere sammen med venner enn familie. Tuslet masse rundt, møtte andre venner fra samme trinnet, kjøpte mat, og gumlet mens vi gikk, og bare så oss rundt. Du kan virkelig kjøpe alt mulig rart der! Jeg håper jeg drar dit flere ganger før jeg drar hjem! Det morsomste jeg gjorde der, var muligens å spise Tapioka! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, bare at det minner om bær, smaker søtt, og har rar konsistens. Men, i alle fall. Utrolig populært blant japanske jenter, og pleier som regel å være i kopper med forskjellige typer drikke. Min favoritt, milk tea! Jeg så forøvrig utrolig mange andre utledninger, noe som føltes litt hyggelig. Masse hilsninger, blunk og litt latter. I Yokohama er det forresten også utrolig mange mennesker som selger nøtter! En spesiel type søte, ristede nøtter, som de gir ut smaksprøver på alle steder. Flere av dem snakket engelsk til meg, og sa jeg burde kjøpe, fordi "de smaker jo så godt!". Haha. Og! Jeg kjøpte tayaki! Sånn fisk med krem inni. Bortsett fra at der var den hvit, og hadde sjokolade inni! Mannen ga meg rabatt på 30 yen, haha. Jeg er så heldig!

Etter omtrent to timer der også, gikk vi til noe som heter Marine Tower. Kjempehøyt tårn, med utsikt over hele Yokohama! Vi kjørte faktisk i glassheis opp, og stakkars Sari fikk litt... Høydeskrekk, og pep oppover hele turen. Men, da vi kom helt til topps, gikk det visst greit. Haha, hun er litt søt, og Sari minner egentlig veldig om en... Lady? Sånn.. Hun er litt elegant, går pent, snakker lavt, med fin stemme, og... Rett og slett litt lady-aktig. Damete? Det var forresten et vindu i gulvet, eller... Jeg burde si glassgulv? der, som var utrolig skummelt.. Jeg aner ikke hvor mange meter over bakken det var, men HØYT! Og, man så rett ned. Egentlig dritskummelt, men fancy. Jeg turte bare såvidt å stå på glasset, men Sari, som hadde høydeskrekk i en trygg glassheis, fant det helt greit å stå på glassgulvet... Woah.. Skummelt.

Jeg ble også litt sjarmert over Sayo. Hun er en av de andre vennene jeg henger med til daglig, og hun minner egentlig litt om en barneskole elev. Sånne småting hun gjør, og sier. Søtt, men litt merkelig. Haha. Uansett, det var gøy! Vi tilbragte også litt tid på Mc Donalds, sånn for å få i oss litt mat før vi dro hjem. Haha.

Jeg orker ikke å laste opp bilder i dag, sånn siden det tar bildene megalang tid å laste opp her, så det får bli i morgen. OK? Gled dere!

Yahoo~

2010-04-18T06:27:00.000-07:00

Gjett hva jeg gjorde i går!??!? Jeg hang med andre utvekslingsstudenter for første gang i oppholdet mitt i Japan!!!

Åh, det var så utrolig morro. Jeg avtalte først med hun engelsksnakkende Sanae, at jeg skulle finne frem til Kamakura stasjon. Ganske enkelt, men jeg klarte å ende opp ved feil utgang (dumme japanske stasjoner som har mer enn en utgang ved HVER stasjon... Ikke rart en stakkar blir forvirret!) og de måtte ringe meg masse, og forklare som best de kunne. Men nei, for jeg har retningssans som en død due, og klarte selvfølgelig å gå i motsatt retning av det jeg skulle. Så, resultatet ble at de kom og hentet meg! Og, jeg ble introdusert for en helt ny gjeng. En fyr fra Korea, som var STRI i Japansk, pluss en fra Brasil, ei fra Canada og han som er halvt japansk, halvt Canadisk. Og hun Sanae. OG! En raritet fra Sverige. Han er virkelig... Hmm, sprø, tror jeg er det riktige ordet! Men, definitivt underholdene. Alle sammen tuslet først til en kombini (kiosk, eller... Bensinstasjon som ikke selger bensin!) og kjøpte noe godteri man kunne dele. Bortsett fra Oscar, han svenske, som kjøpte seg is. Men, man kan jo dele is også!

Så tuslet vi egentlig ganske langt, og skravlet masse, og ble litt mer kjent med meg, og jeg med dem, og fant en tunnel og masse oppoverbakker. Tilslutt endte vi opp i en park ganske høyt oppe i Kamakura, hvor vi satte oss på en benk, og spiste goddis, skravla og bare hadde det sykt artig. Jeg liker gjengen, og kommer definitivt til å henge sammen med dem flere ganger. Jeg kom også hjem innenfor "curefew" tiden min, og alle var kjempefornøyde. Åh, akkurat nå kjenner jeg at jeg trives!!!

I dag tok familien meg med til Kawasaki, hvor meningen egentlig var å se på noe vi trodde var en mindre asiatisk festival, men som viste seg å bare være noen få boder med asiatisk mat. Hm. Skuffende, men det smakte jo godt, det lille vi kjøpte. Så, i stedet for, tuslet vi til det SVÆÆÆÆÆÆRE kjøpesenteret som lå like ved siden av. Der spiste vi mat, (jeg spiste indisk pan og curry) og etterpå bare tuslet vi, og småshoppet litt. Jeg fant så utrolig mye søtt! Men, jeg begynner å bli.... Gjerrig, sånn mer enn jeg var i Norge. Fordi det er egentlig ikke så dyrt, der vi var i dag. Mer sånn type... Japanske merkeklær koster like mye som norske klær gjør uten å være merkeklær. Jeg fant f.eks. en kjole, som antageligvis hadde kostet rundt 600 kroner i Norge, men lot være å kjøpe den, fordi den var dyr. Hvor dyr? Vel, i Norske kroner, rundt 400 kroner, altså ikke særlig dyrt til å være en langkjole i fine blonder med assessorier til. Så, Japan er fremdeles billig, sammenlignet med Norge, selv når det er dyrt.

Velkommen, 1.klasse!

2010-04-16T07:00:00.000-07:00

Hei! I dag var egentlig veldig interessant. I dagen startet veldig bra, med å få lov til å sove 20 minutter ekstra. Så var det frokost, med frokostblanding og noe... Hm, jeg tror Mama kalte det kanel-brød! Det smakte i allefall godt, og jeg var fornøyd. Så stelte vi oss, og kom oss ut av leiligheta, og til stasjonen. Fra Fujisawa stasjon, som vi vanligvis pleier å gå, ventet vi istedet på en venninne, og gikk sammen med henne til det svæææære bygget vi hadde balldagen på, husker dere det innlegget (kyugitaikai)? I allefall, i dag var det et velkommen opplegg for den nye førsteklassen, hvor klubbene på skolen viste frem hva de kunne, og har oppnådd så langt. Og jeg må si, de er helt utrolige!!!!

Vi ble plassert i en stor teatersal, alle de 800 elevene på skolen. Så ble rommet mørkt, rektor og så elevrådsformennene holdt tale, og så gikk sceneteppet opp. Det første vi fikk se, var en halvveis mørklagt scene, og et band fra 3.klasse. K-on (light music) klubben var først på scena. De hadde en fyr på trommer, en på bass, og en på gitar, pluss en figurant til, som jeg ikke er helt sikker på hva gjorde. De sang i alle fall, og jeg må si jeg ikke var så veldig imponert over dem, men ble til gjengjeld mer imponert over bandet fra 2.klasse. Disse var som de første, gutter. Etter dem, var en gjeng med jenter, som alle var kledd i enkle og søte klær, og jeg ble helt målløs over dem. De var utrolig flinke! Og jenta som sang, hadde utrolig søt stemme. Faktisk flinkere enn enkelte andre proffe artister jeg har hørt mens jeg har vært her i Japan!

Det kom en del andre band etter disse, før de måtte vike plass for teater-gruppa. De er ikke så store på skolen vår, men de var flinke, og veldig morsomme, på en søt måte. Stykket dreide seg egentlig om ei jente fra førsteklasse som bestemte seg for å bli med i en klubb, jeg aner ikke hva slags klubb!!!! Men, jeg tror det dreide seg om en slags... Leveringsservice. Og i det store og det hele, var det den nye førsteklassingen som måtte venne seg til noen utrolig sære og i det heletatt merkelige 2.-og 3.klassinger. Sjarmerende!

Så kom dansegruppa. De tror jeg kanskje imponerte meg mest, men det er jo ikke så rart om de gjorde, for de er fantastisk flinke. Ikke at jeg forventer så mye annet, siden de ikke har ferie eller noe annet, men likevel, jeg ble overrasket. Og de har så utrolig gjennomførte kostymer til en hver tid! Alle ser dritbra ut, matcher, men er likevel forskjellige fra hverandre! De er så flinke, at jeg tror ikke de ville hatt problemer med å komme med som proffesjonelle dansere hos hvilket som helst team her i Norge! Men se det for deg, du trenger morgen, friminutt, og etter skolen, helt til klokka er åtte! Pluss trening hjemme. Da blir du jo flink, samtidig med at du henger etter med studier, og er utslitt til en hver tid. Ikke etter min smak, men jeg må beundre hvor hardt de jobber! Og i tillegg til å danse råbra, og sprette rundt på scena, hadde de utrolig flott lysarbeid i bakgrunnen, som forsterket det hele. De viste oss et ganske vidt spekter av hvor mange forskjellige typer dans du egentlig kan skape innenfor kategorien Hip-Hop. Utrolig!

Jeg ble også overrasket over skolens Marching Band. Hvorfor? Vel, fordi de faktisk var så flinke, at de kunne ha stått på lik linje med Brøttum Brassband nårsomhelst!!! (Tror det ligger på youtube, hvis du ikke vet om dem, eller er nysjerrig!) Og det sier ikke bare litt, for Brøttum Brassband er flinke! Og de fikk ekstrapoeng av meg, fordi de gjorde alt sammen i perfekt synkronisering mens de gikk, dirigert av en mattelærer de allerfleste hater! Wow, jeg har ikke ord. Jeg er så utrolig lei meg for at kameraet mitt ikke tar bilder det går ann å vise frem, i mørke og dårlig belyste rom... Åh, så trist det er. Men, det var virkelig verdt å se!!!! Japanske skoleklubber er AWESOME! Slitsomme, men, utrolige. Jeg tror jeg er glad for at jeg valgte kunstklubben, jeg har begynt å innse hvor avslappende og fri den egentlig er... Haha.

Sådetså! I morgen skal jeg forresten henge med Sanae, hun engelsksnakkende jenta, og noen av vennene hennes, og jeg gleder meg. Selv om jeg har litt tettere være-hjemme-tid enn de andre. Æsjda, jeg trives, så jeg bryr meg ikke så hard. Dessuten, jeg skal visst få ramen til lunsj i morgen! Yay!

Natta!

Hiragana!

2010-04-13T05:57:00.000-07:00

Vel! Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for skriftsystemet i Japan! Hovedsakelig brukes det som heter hiragana. Det er basert på 46 tegn, men du kan også lage nye lyder ved å koble sammen noen av tegnene. Jeg skal gi eksempler på det senere!

Her kommer de første tegnene. Verdt å merke seg at de ikke har noe si i det japanske alfabetet, bare shi. Det gjelder for ti også, de har det ikke, men derimot chi.

Andre delen. Her bør man legge merke til at i stedet for hu, har jeg skrevet fu. Det er fordi de hovedsakelig bruker lyden fu i stedet for hu. Men i ord som huben (upraktisk) bruker man faktisk hu. Gamle mennesker bruker det som oftest også, så det er litt valgfritt.

Her er flere av de samme tegnene som tidligere, bortsett fra at ved å legge til to små streker, eller en liten prikk, forandres lyden! Så man har flere tegn. Her må man legge merke til den som heter ji. Den uttaltes tidligere som shi, men blir til ji ved å legge til de to strekene. Men, det er bare den som får J'lyd.

Oii... Dette bildet ble litt stort, men æsj da.. Her burde man legge merke til den som heter n. Fordi den forandrer seg nemlig til m forran alle tegnene som opprinnelig kommer fra H'rekka. Altså, om du skal skrive f.eks. sembe (en japansk riskjeks! Smaker litt merkelig, egentlig.. Men funker med sukker på!). Men det er bare ved uttalen man merker at den skifter, for den skrives jo på samme måten. N kan forresten ikke brukes på starten av setninger! Og wo. Som uttales mer som en lang o, i stedet for wo. Brukes ikke for å skrive ord, men som en setningskopula!

En ting til. Dobbeltkonsenanter på japansk, blir skrevet med en liten tsu (se tegnene over!). N er den eneste som ikke bruker tsu som dobbeltkonsenant, men heller sitt eget tegn. F.eks. Konnichiwa, som betyr hei på japansk. Det bruker n i stedet for liten tsu.

Her er forresten de andre tegnene, som man lager ved å legge til andre tegn. Hvordan man gjør det? Veldig lett, for det er nemlig bare alle tegnene i I'rekkene som kan forandres, som mi, chi, shi, ni, ri, ki. De forandres ved å legge til små versjoner av ya, yu og yo.

Okei, det var det jeg gadd å skrive om Hiragana for i dag, og nå er det snart nattinatt for små japser, så, sov godt alle sammen!!!

I dag.

2010-04-13T05:45:00.000-07:00

Hei! I dag skjedde det ikke så mye annet rart enn at vi hadde utrolig slitsom gymtest, altså noe ala cooper-testen. Men, de hadde ikke noen tidsbegrensning, og du kunne gi deg når du ville. Man løp frem og tilbake rundt 15 meter, og hadde åtte sekunder på seg. På en stor digitial tavle, ble sekundene telt ned, og lagde en høy, irriterende biipelyd for hvert sekund. Lyden ble mer irriterende og skindgrende når den nærmet seg null, og om du ikke rakk å ta i veggen på andre siden av gymsalen innen de åtte sekundene, kom et høyt, sint BEEEEP! Man kunne få et sånt beep to ganger før man måtte gi seg. Så man måtte bare løpe på, og kunne ikke bestemme eget tempo. Herregud, så utslitt man ble! Og ikke minst stresset med å nå bort til veggen. Og få riktig nok timing mellom turene. Wah. Jeg klarte ikke mer enn 35 runder, før jeg måtte gi meg. Cooper'n pleier å gå litt lettere, men der kan man løpe i sitt eget tempo, ikke... Stresse seg opp sånn på kort tid! Så, jeg må innrømme at jeg kastet meg rimelig fort ned på bakken, og var helt utslitt!!! Jeg hadde tilogmed hoste i etterkant, sånn hard, gammel mann's hoste! Jeg begynner faktisk å lure litt på om jeg har et snev av astma.. Er det mulig? Sånn med tanke på at om jeg jobber litt for hard, så får jeg vondt i bringa, og hoster noe helt forferdelig, og blir svimmel? Om du leser bloggen min, har astma, og symptomene virker kjente, legg igjen en kommentar! : )

Ellers, jeg har vurdert å slenge opp noen innlegg i løpet av uka, hvor jeg introduserer litt forskjellige aspekter ved det japanske språket, sånn at folk kan få se litt på det også. Dessuten vet jeg om noen fremtidige utvekslingsstudenter som muligens hadde blitt veldig glad for det... n_n

Og ellers! I Japan så er det jo sånn at man vasker klasserommene og skolen sin selv, og derfor har alle fått beskjed om å ha med seg en klut til klasserommet sitt! Kanskje en idè for norske skoler, man sparer jo penger på vaskedamer.. Men det setter nok de norske elevene seg i mot... Og vaskedamene får jo ikke jobb! Hm, kanskje ikke så god idè likevel. Men, interessant at det er så annerledes!

I dag var egentlig ganske gøy. Jeg har funnet ut av at det er lett å le sammen med familien her, og at jeg trives. Men, jeg syns litt synd på naboene, for vi kan bli høylydte iblant (til tross for at jeg ennå ikke har hørt naboene!!!)... Dessuten, etter gymmen er jeg støl, magen gjør utrolig vondt, og bena kommer til å være problematiske i morgen, tror jeg! Haha.

Helsesjekk! Eeh!?

2010-04-12T04:37:00.000-07:00

Åh, i dag var merkelig! Hvorfor? Vel, fordi vi hadde.. Hm, noe typisk for japanske skoler, og egentlig japanske mennesker generelt! Nemlig, helsesjekk!

Alle hadde med seg gymtøyet sitt (eller som de sier på japansk, cha-ji, som i det engelske charge.), og skiftet til det så fort de kom på skolen. Så fort timen startet, fikk alle utdelt hver sin lapp, delt opp i ruter. Den hadde man med seg til alle tider i løpet av dagen. Jeg visste egentlig ikke hva alt dreide seg om, men jeg ble både overrasket og lettere sjokkert utover dagen.

Først gikk vi (Jeg, Mika, Sayo, Sari, Mei og hun rare, som heter Yuki) til den minste gymsalen, som blir brukt til foredrag. Den med stor scene! Der skulle vi først sjekke ut smidigheten vår. Litt synd jeg ikke tok med kameraet i dag, fordi noen av tingene var helt spesielle! Som f.eks. apparatet de målte smidigheten vår med. Den bestod av to stålplater som lå langs bakken, og oppå dem, var det montert et slags bord, med håndmerker på. Når du satte deg, rett i ryggen, lent mot en vegg, ble det som et lite bord. Det var veldig viktig at den startet rett over knærne dine. Så la du hendene på plata, og dyttet den frem så langt du klarte. Litt som å tøye ut, og prøve å nå med hendene til fotsåla, om dere skjønner hva jeg mener? "Bordet" var kjempelett, men jeg prøvde litt for hardt, så jeg endte opp med vondt i låra, haha.

Etterpå tuslet vi videre til neste oppgave, nemlig å måle håndstyrke. Du fikk en slags vekt i hånda, som målte opp til et visst tall ettersom hvor hard du klemte. Jeg klemte til, og fikk tallet 37. Jeg visste ikke helt hva det betydde, men fikk mine anelser da jenta som skrev av summen, gispet ut "sugooooi!" Altså, utrolig, eller fantastisk, alt ettersom. Begge hendene mine målte det samme, og flertallet av vennene mine ble sjokkerte, og fant det underholdene at jeg var "såpass sterk!!!" Hm, jaha. Jeg er visst sterk! Det ble ganske underholdene etterhvert, da jeg begynte å sammenligne med andre folk også, fordi jeg har faktisk skåret noe som muligens kan være den høyeste summen blant jentene på skolen... Oisann.. Haha.

Så tuslet vi for å måle høyden vår. Jeg målte 160,4 cm, og jeg er faktisk ikke den høyeste i klassen min, frydefullt. Men gjennomsnittet er på 155 cm! De målte også sittende høyde, hvor jeg målte 84 cm, som da er mindre enn de fleste japaneserene. Jeg har visst lengre ben enn overkropp!

Etter det, så gikk vi tilbake til der vi startet, og tok sit-ups! Jeg fryktet dem i starten, fordi jeg er ikke så flink til dem. I hvertfall ikke når man skal helt opp, og ha armene i kryss over brystet i stedet for bak hodet. Men, det viste seg at partneren din skulle sitte på bena dine, og du tok så mange du klarte på et halvt minutt. Jeg fikk Mika på bena, og ble helt overrasket over hvor lett det egentlig var, og ble fornøyd med 21 sit-ups, noe som var bedre enn gjennomsnittet. Japan og Norge har visst annerledes standarer. Jeg liker det! Haha.

Etter dette, skulle man teste ut hvor mange hopp man klarte på 20 sekunder, ved å hoppe frem og tilbake mellom to streker. Merkelig, og... Jeg skjønte det ikke, men jeg fikk nå til 34 hopp.. Haha. I lengde, stillestående, fikk jeg 1,55 meter, og så bar det for å veie seg selv. Jeg kommer ikke til å skrive hvor mye jeg veide! Men, det japanske gjennomsnittet er på 55 kilo, sånn at man vet det!

Alle tall og resultater ble skrevet på et ark, og så stemplet, for så å bli gitt til læreren på slutten av dagen. Interessant, spesielt greia med alle elevene som løp rundt over alt, og hvor mange folk 800 elever egentlig er... Uaaah. Men! Alt i alt, gøy! Det som gjenstår nå, er faktisk det værste. Nemlig faktum at de skal ha urinprøve også... Haha! Det ble faktisk utlevert urinprøveglass i små, brune poser, som skal taes med hjem, og leveres til lærereren i morgen. Huff...

Gårsdagens innlegg, pga kranglete nettverk! x)

2010-04-12T04:32:00.000-07:00

Dagen i dag! Åh, jeg elsker søndager. Og jeg har funnet ut av at jeg liker søndager hos denne familien mye bedre enn det jeg gjorde hos den første familien min, for her slapper man virkelig av!

I går var jeg først på skolen. Faktisk ingen timer! Vi hadde selvintroduksjon for den nye klassen, etterfulgt av valg av div. representanter for og i klassen (noe som hovedsakelig ble bestemt via stein, saks papir!), og etter det, så ble det valgt ut par som skal dra til Yokohama senere i uken, om jeg har forstått ting rett. Jeg vet rett og slett ikke hva vi skal gjøre, men jeg regner med at jeg finner det ut når vi skal dit. Ellers var det rimelig komplisert å velge seg ut partner. For læreren sa at man skulle velge seg ut en person man hadde et godt forhold til, og det funket fint med Mika, Sari, Sayo og Mei fra gamle klassen, men.. Ja, jeg vet ikke helt hvordan hun kom med, men ei jente som ingen av oss kjente, stilte seg helt plutselig opp med oss, og "inkluderte" seg selv med oss... Det var merkelig, og ingen av oss var helt sikre på hva vi skulle gjøre, for ingen av oss kjenner henne, og ville (ikke slemt ment!) havne sammen med henne. Heldigvis reddet læreren vår (Nå Saito-sensei!) oss, og sa vi kunne være 3stk. på en gruppe. -phew!- Så, nå er jeg sammen med Mika, og hun merkelige vi ikke kjenner. Hm. Blir sikkert gøy!

Selvintroduksjonen var vanskelig, men også litt... Fint å få overstått! Først ba læreren oss om å dele oss inn i grupper etter hvilken måned man hadde bursdag. Så stilte gruppe etter gruppe seg opp ved kateteret, mens resten av klassen satt på gulvet foran. Så introduserte man personen som sto ved siden av seg, og fortsatte sånn, foran resten av klassen. Og, jeg kan stolt si at den eneste feilen jeg gjorde under introduksjonen av "min" person, var å si etternavnet hennes galt... Haha. Men, det resulterte bare i at de kalte meg kawaii.

Jeg ble også kawaii'et mer senere den dagen. Jeg endte på en eller annen måte opp i en sirkel med andre jenter, som alle sammen begynte å kommentere ting som hvor blå øynene mine var, eller hvor fint det er at jeg har krøller. Sukk. De skulle bare visst hvor mye jobb det er med det! Da hadde de ikke hatt lyst på dem! I allefall, ble jeg rimelig flau, men de mener visst at rødming er søtt også. (Visste dere forresten at ordet "kawaii" står så mange steder i bloggen min, at min norske søster vurderte å lage en drikkelek, som bestod av at hver gang man leste "kawaii" i bloggen min, tok man en slurk/shot!)

Da skoledagen var omme, så dro jeg og vertssøsteren min til Fujisawa, for å spise lunsj. "lillesøster" hadde inngangsseremoni på skolen, så vi svidde av tid på lunsj (pizza! og muffins, som hadde is inni seg! Kjempegodt!) og purikura. Jepp, første gang vi tok purikura sammen, hyggelig! Hun viste meg også litt rundt, og så dro vi hjem, hvor vi bare.. Slappet av masssse. Det føltes digg... Etterpå dro vi ut og kjøpte kaker, for å feire lillesøsteren. Jeg liker kakebutikkene i Japan, de er så søte, og man kjøper alltid et kakestykke, i stedet for å bake en hel kake selv. Dessuten er det billigere enn å bake en selv. Og på denne måten så får alle spist det de helst vil!

Jeg sov også en times tid i stua deres, noe som moren ble utrolig glad for, fordi jeg virket så hjemmevant. Men, det er egentlig litt skremmende! Jeg har ikke vært her en uke en gang, og jeg føler meg så utrolig hjemme. Og, jeg har et utrolig godt forhold til søsterene så langt. Jeg tror ikke jeg gjorde noe galt i å skifte familie. Så detså! Jeg tror jeg skal ta litt bilder i morgen...

Og, sånn i dag, så brukte vi tid på småshopping, og litt diverse. Jeg har funnet ut at jeg bor i lette omgivelser, og veldig sentralt! Det er praktisk! Sånn, 5 min unna stasjonen, og i ene retningen er det en utrolig stor stasjon, med alt mulig i nærheten. I andre retningen, så er det en liten stasjon, men med et svært kjøpesenter like vedsiden av. Fint!? Pluss at det ikke koster mer enn 12 kroner å ta toget en vei. Jeg trives!

Forresten, til frokost i dag, spiste vi pannekaker! Sånne med smør og sirup på! Nammenam. Moren sto opp tidlig for å lage dem til oss, hyggelig. Hun lager alltid skikkelig frokost til oss. Så langt, har jeg spist rundstykker, onigiri (risboller!), cornflakes, yoghurt, pannekaker og hun gir oss alltid varmt drikke. Og, jeg må ikke spise ting jeg ikke liker! Fordi jeg og barna her hater visst de samme tingene, haha.

Og... Jeg elsker badekaret... Bitttelite, men det er så søtt! Jeg lover bilder senere! Jeg må bli flinkere til å blogge... Unnskyld litt lite aktivitet, og dårlige innlegg i det siste... Fra og med nå av skal jeg bli flinkere!!!

Skolestart...!

2010-04-10T07:23:00.000-07:00

Nå har skolen startet igjen! Og sånn som jeg hater å stå opp om morgenen...

Det er utrolig hardt, men jeg må innrømme at jeg liker den nye tilverelsen. Bli vekt av Mama om morgenen, labbe to meter, inn på kjøkkenet, og dumpe ned på en stol, hvor man får en kopp med varmt drikke (som varrierer fra dag til dag!) og frokost litt etter. Så steller man seg, og setter kurs mot skolen ved å roper "Ittekimasu!" (Jeg drar nå~). Og, jeg syns det er like frydefullt å gå ut av leiligheta hver morgen, med så bra utsikt over nærområdet der jeg bor. I tillegg er det sakura-sesong, så jeg ser også massssssssse pene, rosa blomster hver eneste dag.

Jeg burde også fortelle litt om hele opplegget rundt første skoledag, som er veldig forskjellig fra det norske!

Først og fremst, dro jeg og Shin-chan til skolen. Vi ble møtt halvveis av Shin-chans venninne, og vi snakket masse hele veien. Ganske hyggelig, egentlig.

På skolen, så måtte vi først finne frem til et par svære postere, som hang i inngangspartiet på skolen. Der var navnene til alle elevene på skolen (nå over 800 personer!), og vi lette etter navnene våre under 2.klasse. Jeg fant mitt rimelig raskt, siden jeg er den eneste med helt katakana navn. Yay. Det viste seg at jeg og Shin-chan havnet i samme klasse, og jeg har med meg Mika, Sayo og Sari fra førsteklasse. Det er herlig! Godt å ha vennene mine sammen med meg, for da blir ting.. Mindre skummelt, på en måte. Vi har også Momoko, ei som snakker engelsk rimelig bra (fordi hun var i Amerika eller Canada, jeg husker ikke helt hvor, i rundt 4 år), pluss Kato-kun fra førsteklasse. Pluss mange andre randomme mennesker, som virker veldig hyggelige. Jeg må innrømme at det var lettere frydefullt å kunne bytte klasse, og denne gangen faktisk kunne introdusere meg selv skikkelig! Og, jeg tror ikke jeg har hørt så mange Kawaii'er siden første gangen jeg kom til skolen. Jeg ble kawaii'et så utrolig mye i løpet av første skoledag, at jeg ikke var helt sikker på hva jeg skulle gjøre. For ikke å snakke om svermen av mennesker rundt meg og Shin-chan, eller for å si det sånn, hennes venner og klassekamerater som ble helt i hundre over at jeg bodde der, og alle vil visst komme på besøk. Er ikke det litt sjarmerende? Haha.

Etter det, så dro alle sammen med seg stolene sine til gymsalen, hvor vi hørte på rektor skravle, og introduksjonene til de nye lærerene. KJEDELIG! Mye fordi det var komplisert, og det var to timer sitting på harde trestoler, uten annen avbrytelse enn noen bukk i ny og ne. Wah, jeg fikk vondt i rompa!

Så bar det tilbake til klasserommet, hvor vi hadde Long Homeroom med den nye læreren vår. Jeg har ikke Echizen-sensei lengre, men Saito-sensei. Morsom dame, som skravler om alt annet enn det hun skal i timen. Jaja, jeg forstår henne, og hun er jo hyggelig! Jeg slapp jo matte-læreren, så jeg klager ikke! Haha.

Forøvrig hadde vi også timer med de første lærerene. Den første læreren klarte å uttale navnet mitt galt, så hun kaller meg "Maorin", noe som høres mer kinesisk ut enn norsk. Så hadde vi engelsk. Ny lærer der også. Hun uttalte navnet mitt riktig, men.. Ja, noe lettere komisk og veldig flaut skjedde jo selvfølgelig. Hun spurte den engelsksnakkende jenta, om hvordan hun uttalte "acorn", liksom for å få frem den skikkelige aksenten. Så skulle hun spørre meg om noe, og jeg fikk ikke nok ikke helt med meg hva hun sa. Hun sa noe sånt som "Nante iu no ga ii?" som betyr noe sånt som "hva er det greit å si?" Jeg var overbevist om at det var i sammenheng med uttalen av acorn, så jeg uttalte det, og var egentlig rimelig fornøyd med det, fordi i det siste har jeg mistet en del av den tydelig norske aksenten min. Yay. Men, det viste seg at læreren egentlig spurte om hva hun skulle kalle meg Marion-san eller Rogne-san, derav jeg smilende svarte "Acorn!". Det var visst derfor alle lo og kalte meg Kawaii...

Alt i alt relativt morro, og jeg tror ting kommer til å fortsette å være morro herfra!

Trygt fremme!

2010-04-08T06:07:00.000-07:00

Heisann! Da har jeg omsider byttet til den (forhåpentligvis) siste familien, og har nå et (noenlunde) oppegående nettverk!

Familien består, som jeg tror jeg har nevnt tidligere, av Mama, ei på 16 (som da går på samme trinnet som meg!) og ei på 12 som går ungdomsskole. Papa jobber i Indonesia. Familien har faktisk bodd noen år i Indonesia, og har fortalt en masse om det. Huset er også fullt av små indonesiske gjenstander, mikset opp med typisk japansk.

Nå bor jeg for første gang i en leilighet, som er utrolig liten. Veldig fin, kanskje litt gammeldags, men ser pent ut! Vi bor i 6 etasje, og har heis som funker (forventet av Japan!!!) og, toalettet vårt har oppvarmet sete! Er ikke det fint? Slippe å sette seg på et kaldt sete om morgenen, når man er trøtt og kald fra før av?

Vi har forøvrig kjøkken og stue som er i samme rom, og et knøttlite bad. Jeg er helt forelsket i badekaret, fordi det er en liten firkant, sånn... Du sitter akkurat nedi det, med beina bøyd, også er det kjempedypt, sånn at man har vann til over skuldrene. Jeg digger det!

Ellers er det ikke mer enn to ekstra rom, et hvor vi da henger jakker og skoleuniformer, og halvparten er liksom rommet til hun yngste. Det andre deler jeg og Shiori, eller Shin-chan som jeg kaller henne. Vi har køyeseng, og en pult hver oss, og det er.. Litt trangt, men jeg har det greit, hun er kjempehyggelig! Mama sover forøvrig på stua, på en futon, altså sånn smal madrass som jeg har blogget såvidt om før.

Jeg trives relativt godt sålangt, fordi jeg bor kjempenærme stasjonen, og fra stasjonen er det rundt 25 minutter med tog, også er det å gå til skolen, som tar rundt 20 minutter. Kort og godt bare en time til skolen, noe som føles kort i forhold til før. Dessuten virker familien snill, og jeg har masse til felles med barna her, altså Shiori og Mizuki. De liker og liker ikke den samme maten som meg, og vi liker mye av de samme tingene. Når det kommer til studier, har de bedt meg om å slappe av, og ikke bli syk. Jeg "må ta ting i mitt eget tempo". Så jeg tror vi kommer til å gå godt overens. Jeg må bare venne meg til å dele rom. Haha.

Og! Jeg må venne meg til pulten på skrivebordet mitt! For første gangen jeg skulle skru på lyset, så trykte jeg på en knapp på en firkantet ting som sto på "foten" til lampa. Resultatet var en høy during, og ikke noe lys, og en vertssøster som sto tvekorket i latter. Det var visst den lille "pussegummi brask støvsugeren!" Jeg har ikke sett en sånn før en gang jeg... Men, det var humoristisk, og det hele ble jo ikke bedre av ansiktsutrykket mitt, tror jeg... Haha.

Familiebytte x3

2010-04-05T10:31:00.000-07:00

Haia!

I morgen bytter jeg nok en gang familie! Og, forhåpentligvis for siste gang!!! Jaaa, litt problematisk dette med familier. Grunnen til at jeg bytter denne gangen, er fordi den jeg er hos nå, bor for langt unna skolen. Ja, hele to timer! Og, det er stress, sånn i tilegg til å være dyrt. Så det får ikke hjelpe at jeg digger dem jeg bor hos nå. -sukk-

Men, den neste familien, den høres hyggelig ut den også. Det er faktisk ei jente fra skolen min som spurte familien sin om jeg kunne bo der, etter at læreren på skolen min spurte litt rundt. Vi har snakket sammen en gang (jeg kan desverre ikke si at jeg husker det akkurat nå T-T), og jeg gjorde visstnok et godt nok inntrykk til at de ville ha meg, tihii!

Familien består av Mor, lillesøster og hun på samme skole som meg. Faren jobber i Bangladesh! Jeg kommer til å dele rom med hun som går på skole med meg, og jeg skal innrømme at jeg gleder og gruer meg på en og samme tid... Ønsk meg lykke til! Og, vær tålmodig om jeg ikke kommer med nye blogginnlegg med det første, ok? : )

Sakura!

2010-04-05T09:26:00.000-07:00

Heihei!
Gjett hva, nå er det høysesong for sakura! Ja, kisjebærtrærne blomstrer, med alle sine rosa blomster. Derfor tok vertsfamilien min meg med på noe som på japansk heter ohanami, eller på norsk... Blomsterkikking!

Det bar i veien, og vi dro faktisk til et svært tempel, sånt typisk japansk et som dere har sett bilder av før. Inne på tempelområdet, var det svære parker, og ALLE steder var det trær, som for sesongen var helt lyse hvit/rosa av blomstene. Det var også satt opp maaaaaasse boder rundt omkring, som solgte mat, goterier og drikke. Du kunne også fiske gullfisker!

Vi slepte rundt på en litt furtete Miu (hun på 2år), som ble glad da jeg delte en maiskolbe med henne. Non (hun på 9 måneder) var egentlig fornøyd hele tiden, og nøyde seg med å glo storøyd (eller så storøyd som en japansk baby kan bli, siden de er smaløyde hele gjengen her nede...) rundt seg på alt som var å se. Masse liv! Litt gøy egentlig! Jeg så også noen utledninger, og en av dem blunket faktisk til meg, haha. Og, noen tyrkere hadde satt opp en bod med kebab, og smilte stort, og ropte "HEY!" til meg da vi gikk forbi, haha.

Sånn ser Sakura trærne ut, helt randomt plassert i bystrøk. Kjedelig grått, med masse lyserosa som titter frem her og der!

Et lite tempel og sakura

Store templet!

Boder, sakuratrær og masssssse mennesker!

Jeg ble så facinert av hvordan folkene gjorde det. Alle sammen hadde med seg alt mulig fra pressedninger og plastikposer til sitteunderlag som de la ut på bakken, og satt på under trærne mens de spiste, drakk øl og bare koste seg.

Se hvor rosa det er!?

Boder, boder og atter boder. Man kan kjøpe maiskolber, pannekaker, japanske nudler, kjøtt, kebab, goderi som kandiserte epler og gele, bakte poteter, fisk, yakisoba, vel egentlig ganske mye forskjellig. Dette ble frokosten min, og for å si det på den måten, den holdt til rundt klokka åtte på kvelden!

Pent, ikke sant!?

Nærbilde! Alle tok nærbilder av blomstene, og bilder sammen med blomstene. Jeg så også en dame som holdt hundene sine langt opp i været, mens mannen hennes tok bilder av dem, haha.

Tatami?

2010-04-01T08:49:00.000-07:00

Har du hørt om tatami matter før? Tatami matter er stråmatter tradisjonelt laget av stråene fra risplanter! Altså, kort sagt stråmatter. Kantene på stråmattene er dekket med stoff, eller fra gammelt av, brokade. Dette er veldig typisk japansk, og den dag i dag har nesten alle japanske familier et sånt rom i huset deres. Men, selvfølgelig finnes det jo familier, som min gamle vertsfamilie, som ikke har sånne rom også. Smak og behag.

I alle fall, tatami matter var fra gammelt av beregnet på bare de rike og de av høy status, og det var et tegn på at du var rik. Fattige eller underklasse mennesker brukte matter på jordgulv.

Forresten så har disse stråmattene universalstørrelse ettersom hvilken region i Japan mer er i! Er ikke det litt stilig?

I huset mitt, som ganske mange andre hjem, bruker man tatami mattene til å sove på. Om kvelden før man legger seg, legger man ut en futon, eller på norsk, en form for tynn madrass, og ellers dyner og puter. Og det er hva man sover på! Litt hardere enn vi er vant med, men ikke ubehagelig! Og når man står opp igjen om morgenen, så bretter man futon'en sammen igjen, og legger den inn i et skap, og vips, rommet kan brukes til andre ting igjen!

Rom som har Tatami matter, har som regel også skyvedører med trerammer foran vinduene sine, og disse er dekket med tykt papir. Dette er for dust lys. Det er normalt å skifte ut disse en gang i året, altså ved nyttårstid, ettersom det er tidspunktet de japanske menneskene har "vårrengjørningen" sin.Soverommet til familien min! De sover faktisk der alle sammen, Mor, Far og to barn! Overraskende, og jeg lurer på når de to førstnevnte får mulighet til å være voksne sammen...

Nærbilde av tatami mattene!

Bilder og løvetenner!

2010-04-01T08:30:00.000-07:00

Jeg sa jeg var vel på plass i nye vertsfamilien, sant? Vel, jeg er det, og nå har jeg tilogmed bilder! Familien har tatt kjempegodt i mot meg, og jeg er allerede nesten vant med å kalle dem "mama og papa". Det egentliget navnet til Mama her er Miho, mens Papa heter Takamitsu (det er vanskelig!). Barna heter Miu og Honoka, men Honoka kaller vi bare for Non. Jeg har aldri vært særlig glad i barn, men jeg har heldigvis barnetekke, og på et eller annet vis så har det blitt sånn at jeg veksler veldig med å synes de er nusselige og leke med dem, eller å bli småirritert og oppgitt over de små, siklende beistene som kan lage så mye lyd. Men, jeg har blitt glad i dem, de er liksom litt sjarmerende. Hun minste, Non, viser at hun liker meg ved å hele tiden krabbe-kråle-dra-seg-langs-bakken måten sin mot meg, og glise stort når hun får sitte på fanget. Hun minste ligner litt veldig masse på meg da jeg var på den alderen, forskjellen er nok at hun er japansk! Hun trasser utrolig! Og jeg må innrømme at jeg syns det er facinerende å se/høre på japansk trassing. Men hun er jo søt da, for hun holder på å lære seg å snakke, og kommer med halvuttalte ""velkommen hjem" og "kawaii". Jeg sliter desverre litt med å skjønne det når hun roper på meg, for hun også bruker kallenavnet mitt Mari eller Marin. Men hun får ikke til å si Mari, så det høres mer ut som Bai, eller, engelsk for hade! Det er en smule forvirrende, haha...

Ellers fant jeg ut av at hundene deres, som heter Basu og Nimo, er oppkalt etter disney-figurer! Jepp, Buzz etellerannet fra "Toy Story", og Nemo fra "Oppdrag Nemo". De er bråkete, men nusselige. Jeg lufter dem faktisk hver dag det er fint vær! Det, og å snakke engelsk til ungene en time hver dag, er faktisk de eneste pliktene mine! Her er det utrolig fritt i forhold til hos den gamle vertsfamilien! Jeg tror det var riktig å skifte jeg. Nå er jeg bare litt spent på den neste familien, fordi denne familien her bor så langt unna skolen (Ja, to timer hver vei, jeg syns det kanskje blir litt langt...), så folk har sagt at det er best om jeg bytter igjen etter ferien. Huff, jeg vet ikke om jeg vil bytte, jeg liker meg her!

Dessuten, jeg lærer masse fra å høre på de japanske barneTV programmene her hele dagen, haha...

Det nye rommet mitt!

Utsikten fra balkongen min!

Nimo, ovnsrør 1!

Basu, ovnsrør 2!

Og bare fordi det er varmt nok til at vi har løvetann i Japan!

Unnskyld!

2010-03-31T10:36:00.000-07:00

Okei, antageligvis det største fraværet v blogginnlegg siden jeg opprettet denne bloggen, og det skammer jeg meg over! Unnskyld, haha! Men jeg vil forsvare meg! Ok? Jeg har funnet ut av at jeg digger familien her, og jeg slapper så godt av, så tilogmed data blir stress! Men, i løpet av morgendagen regner jeg med, så kommer jeg til å fortelle om disneyland (som var utrolig!!!) og jeg skal fortelle litt om familien og huset jeg bor i. Nemlig litt (veldig) forskjellig fra der jeg bodde før!

Men nå skal jeg sove, nemlig trøtt! Natta! Eller, som barna i familien her sier; nene suru!

Kjapt!

2010-03-27T07:38:00.000-07:00

Hei! Kjapt innlegg i dag!

Familien her har tatt i mot meg med åpne armer, og i dag var vi på resturant (sånn koltbord opplegg, spis så mye du vil av hva du vil (MYE å velge mellom), sammen med bestemødre og fedre også. Tante kom og, og de ønsket meg virkelig velkommen. De har også sagt at det er bare å komme hit når jeg besøker Japan, det blir de faktisk glade for!

Jeg skal prøve å få skrivd mer i løpet av de neste dagene, men nå må jeg legge meg, disneyland i morgen! : o

Natta!

Ny familie!!

2010-03-25T08:20:00.000-07:00

Hei alle sammen! Etter to dagers fravær, er jeg tilbake!

Akkurat nå sitter jeg hos den nye familien min, og vet dere hva? For første gang på relativt lenge, kjenner jeg at jeg slapper av. Det er en fin følelse!

Først og fremst, jeg har skjønt at jeg virkelig ikke har gitt noen god forklaring på hvorfor jeg har byttet familie, så her kommer den: Først, dere vet verstsøsteren min? Vel, var snill og hele pakka, men hun var nummer 2 best i 3.klasse på en privatskole. Hun studerte omtrent 24/7, og resultatet ble at familien endte opp med å halvveis sammenligne mine studier med hennes. Så selv om jeg studerte 6 timer hver dag på skolen, og en time til når jeg kom hjem, så virket det ikke som de ble fornøyde over det. Jeg prøvde å snakke med dem om det flere ganger, men jeg tror faktisk ikke de innså at jeg ikke var i stand til å studere mer enn det jeg var, for ikke å snakke om at jeg ønsker andre ting ut av året mitt her i Japan. Dreier det seg bare om studier, kunne jeg ha gjort det hjemme i Norge. Dessuten, jeg fikk litt nok av at de fortalte meg gang på gang at "vi syns ikke du blir noe flinkere i japansk". Ikke misforstå meg, de var virkelig kjempesnille, men jeg tror dette kan være såkalt kulturkrasj med et land som er oppfostret til å tro at om du ikke studerer, kommer du ingen steder, og at lykken ligger nettopp i studier. Vi i Norge vet heldigvis bedre, at sosial velstand ikke er alt! : )

Det var også mindre problemer som med at de var rimelig strenge, og at jeg og søsteren faktisk ikke kom så godt ut av det oss i mellom. Så det var nok for det beste. Her jeg sitter nå, tror jeg det var lurt å bytte, for å kunne finne litt mer ut av hva som er det standar japanske. Dessuten føler jeg meg bra nå!

Familien består av mor på 26, far som er litt eldre og to jenter, ei på 2år, og ei på 9 måneder. Ja, jeg er litt forskrekket, for jeg har aldri vært glad i baby'er. Tiltross for mye barnesitting! Men vet dere hva? Jeg har barnetekke! Merkelig... Barna her har alt vent seg til meg, og har ingenting i mot å sitte på fanget eller noe som helst, og hun yngste elsker at jeg tuller med henne. Hun på 2 år, minner meg veldig om hvordan jeg var da jeg var mindre. Hun ligner tilogmed på meg da jeg var ung, bare sett bort i fra at hun har sort hår og jeg hadde blond, og jeg er blåøyd og hun er brunøyd.. Vel, okei da! Vi ligner kanskje ikke så mye, men tenk meg i japansk versjon! Som 2 år!

Etter å ha takket for meg hos den gamle familien (noe som faktisk var litt trist, men også føltes riktig) og ha satt meg på toget (noe som var helt forferdelig med en ryggsekk full av bøker, en databag og en koffert som antagelig har passert maxvekta via SAS for lengst!) så kom jeg frem til Omiya eki. Der ble jeg plukket opp av vertsmoren min. Det var hyggelig, fordi hun er så ungdommelig, og kjempehyggelig. Det første vi gjorde, var faktisk å spise burgere sammen! Vi skravlet masse, og da vi kom hjem, ble jeg møtt med et helt hysterisk bråk, som stammet fra de to ovnsrørene på stua. Eller, hundene! Kjempenusselige, et helt blondt et, og et brunt et. Den brune bråker mest, men man vil liksom ikke kjefte på ham, fordi han er så søt! Han heter Basu, mens den blonde heter... Nimo. Tror jeg. De sier ikke navnet hans så ofte, fordi han er så snill....

Jeg har også fått mitt eget rom! (Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å ha eget rom, jeg kommer aldri til å ta det som en selvfølge lengre!) Ikke minst er det svært, og jeg har hele andre etasje for meg selv! Er ikke det flott? Dessuten føles alt her mer avslappet og mindre strengt enn det forrige huset, muligens siden foreldrene er så unge. Jeg har tilbragt de to siste dagene med å se på disneychannel med vertsmoren, for hun elsker Hanna Montana... Ja, jeg vet! Det er hysterisk, hahahahah! Men,jeg trives. Og hun er avhengi av cola, haha. Vi har masse til felles, så hun virker litt mer som en storesøster. Og hun er jo faktisk bare et år eldre en min virkelige storesøster. Tenk det!! : o

Men ja, dere vet da at jeg har det bra, og har internett igjen! Så, ingen grunn til å bekymre seg for meg, om dere har det! Haha.

Den største bekymringen jeg har nå, er hvordan jeg skal klare å venne meg til kallenavnet de har gitt meg... For "Marion" er litt vanskelig, ikke minst for barna, så de kaller meg Mari! Eller Marin! Det høres annerledes ut enn det norske navnet "Mari", for vi sier det liksom med en lang a, legger trykket på ma, men her så sier de "ma" kjempefort, og det er akkurat som man går ned en tone i tonefallet når man sier "ri". Det er vanskelig å forklare, men jeg har fått kallenavn... Jeg har ikke hatt det før, så jeg må bare bli vant med det, haha. Om dere vil høre det noensinne, bare spør meg når jeg kommer hjem!

Ny familie?

2010-03-23T02:11:00.000-07:00

Oisann! Snakket nettopp med lokalkontakten min, og jeg bytter familie i MORGEN! Jeg ble litt vettskremt, og er nå irritert på kofferten min, fordi jeg syns den skulle hatt et par flere lommer, og jeg er irritert på skolebøkene, som tar unødvendig plass. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få plass til dem... Men! Ønsk meg lykke til! Jeg vet ikke hvordan jeg får det med internett med det første, så bare vær tålmodige så lenge, værsåsnill!